HALSBREKKENDE KARRIERE: Keith Richards skriver om «Livet» og vel så det i sin selvbiografi, som ble utgitt i går. Den velskrevne boka har mye å by på, både av musikk, barndom, festing, damer og dop. Foto: Bazar
HALSBREKKENDE KARRIERE: Keith Richards skriver om «Livet» og vel så det i sin selvbiografi, som ble utgitt i går. Den velskrevne boka har mye å by på, både av musikk, barndom, festing, damer og dop. Foto: BazarVis mer

Keith Richards om et grenseløst musikkliv

Superstjerne og dophue, gitarkunstner og arbeiderklassegutt - Rolling Stones-musikeren sparer ingenting i sine memoarer.

||| ANMELDELSE: Hvem ville trodd at Rolling Stones-gitaristen Keith Richards som guttunge var en trofast speidergutt? Gruppefører i beverpatruljen? En ivrig pjokk som hadde lest alle bøkene til bevegelsens grunnlegger, Robert Baden-Powell, og som ønsket å «lære om å overleve»?

Dette og svært mye mer får du vite i hans bok «Livet», et 527 sider langt epos, inkludert et kjærkomment register som følger Richards nær sagt fra fødsel til diverse former for nesten-død. Allerede tidlig i 1973 ble han av musikkmagasinet New Musical Express satt opp på ei liste over rockartister som trolig kom til å dø med det første. Men unge Richards må ha studert overlevelsesreglene grundig. 37 år er gått, og Keef, som han blir kalt, er blitt 66 år gammel.

Alle får sitt når stayeren fra verdens mest utholdende rockgruppe utgir sine memoarer, godt hjulpet av den omtrent jevnaldrende journalisten James Fox. Boka ble verdenslansert i går - og foreligger allerede i en norsk utgave. Superstjerna deler raust og fortrolig av sine erfaringer, både med musikk, kolleger, kjærester, politifolk av flere nasjonaliteter og diverse mer eller mindre obskure rusmidler.

Stones-fantastene vil finne nye detaljer å tilføre sitt leksikalske univers. Gitaristene får mer enn ett innblikk i hemmeligheten bak det særegne, musikalske mesterskapet. Den som er ute etter gode historier og anekdoter, har mye i vente. Mick Jagger får definitivt passet påskrevet - i bokas siste kapitler. Og den som rett og slett vil ha en fartsfylt og fargerik fortelling fra hjertet av rock'n'roll-industrien har noen underholdende lesetimer foran seg.

Boka innledes med en episode som kunne vært en tegneserie av Christopher Nielsen, med manus av Hunter S. Thompson. Under en USA-turné i 1975 er Keith Richards, Ron Wood og et par andre på vei gjennom Arkansas i en gul Chevrolet Impala. Bilen er propp full av kokain, hasj, peyote, piller og meskalin. Dessuten et voksent lager av hjemmebrent. De stopper på en veikro på et lite sted som heter Fordyce og oppfører seg besynderlig. Stedet har et redneck-klientell som ikke liker langhåringer. Straks følget legger ut på veien igjen, blir de innhentet av en patruljebil, stanset og innbrakt.

De blir siktet for uforsvarlig kjøring og ulovlig våpenbesittelse. Politiet hadde funnet en jaktkniv i bilen, men ikke noe dop, bare brennevinet. Etter hvert kommer Rolling Stones' advokat til stedet, dessuten blir dommeren hentet fra golfbanen, drivende full. Det som følger er en absurd komedie av en rettsforhandling, før dommeren lar dem slippe unna med en liten bot. I tillegg ønsker dommeren at det blir avholdt en pressekonferanse, slik at han kan bli fotografert på dommerbenken sammen med Richards og Wood. Det ender med at Keith Richards, etter hvert iført en brannhjelm, slår klubba i bordet og sier at «saken er ferdigbehandlet».

Som han kommenterer i boka: «Det var et typisk utfall for Stones. Myndighetene som arresterte oss sto alltid overfor et vrient valg. Vil du bure dem inne, eller vil du bli avbildet med dem og følge dem ut av byen med en bilkortesje? Det ble en avveining.»

Så greit har ikke alle konfrontasjoner med loven glidd over for Keith Richards. Allerede i 1965 begynte han å dope seg, først med hasj, seinere sterkere stoffer. Han har levd i stoffmisbrukets lovløse univers store deler av livet. I England har han til tider nærmest vært beleiret av politiet, og han er blitt tiltalt og dømt både for besittelse og smugling. Ikke før et stykke utpå 1980-tallet tok han en endelig beslutning og kuttet ut de hardeste kjemikaliene.

Selv om han et sted skriver at musikkopplevelsen er «et mye kraftigere dop enn heroin», mener han også at et hardt program med konserter og turneer kan forklare trangen til en «motgift» mot «de høye nivåene med energi og adrenalin». Dessuten: «Jeg har aldri vært så god til å være berømt. Det var lettere å møte folk når jeg var på heroin.»

I høy grad har jo også omgitt seg med likesinnede, for eksempel den amerikanske musikeren Gram Parsons eller den mangeårige kjæresten Anita Pallenberg, som han fikk tre barn med (et av dem døde to måneder gammelt i krybbedød). Han prøvde gang på gang, «jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har nyktret meg opp bare for å ramle rett utpå igjen. Fordi cold turkey er så tøft». Han kan selv uttrykke forundring over at han har overlevd, men hevder:

« ... grunnen til at jeg fortsatt er her, er sannsynligvis at vi alltid, i så stor grad som mulig, benyttet oss av den aller beste kvaliteten, de virkelige godsakene».

Også i dopbransjen hjelper det å være rik.

Men denne boka rommer betydelig mer enn en narkomans bekjennelser. Den er fartsfylt, humoristisk og selvironisk i formen, ført i et sprakende språk som er godt tatt vare på i den norske oversettelsen. Et av de fineste kapitlene handler om barndommen. Richards' første minne er synet av en Spitfire-jager mot himmelen mens krigen fortsatt raste, strøket han bodde i ble bombet flere ganger.

Han forteller med frodig, dickensk detaljrikdom om oppveksten i etterkrigstidas England, om arbeiderstrøket Dartford, om sine eksentriske slektninger, om helvetet på skolen med mobbing og bank, om sine tidlige musikkopplevelser og hvordan han gradvis ble fascinert av å spille gitar, etter å ha fått sitt første instrument som 15-åring.

Han begynte på en kunst- og håndverksskole, ble en slags beatnik, traff likesinnede musikere, etter hvert Mick Jagger som han satt sammen med i timevis og lyttet til plater med Chuck Berry og Muddy Waters. Brian Jones kom inn i bildet, og etter hvert Bill Wyman og Charlie Watts. Historien om The Rolling Stones begynner i februar 1963, som en motvekt til Beatles, som var «overalt som en jævla loppeinvasjon». Derfra og ut legger Richards nye biter i puslespill mange kjenner motivene til; turneer, plateinnspillinger, låtskriving, vill festing og galskap, reiser til Marokko og Brasil, katastrofefestivalen i Altamont i 1969.

I flere interessante partier setter Richards på en levende måte ord på sine musikalske opplevelser og utviklingen av sin spillestil. Om den fantastiske bandfølelsen, som «er som å fly uten sertifikat». Rock er egentlig ikke «annet enn jazz med en markert backbeat ... det er den store hemmeligheten». Han skriver: «Akkorder er noe å søke etter. Man har alltid Den tapte akkorden. Ingen har funnet den.»

Om de velkjente riffene, som Keef er kongen av, sier han at han «er velsignet med dem og kommer aldri til bunns i dem». Åpningen på «Satisfaction» ble til nærmest mens han sov. Han hadde satt på båndopptakeren og husket ikke mer før han våknet over gitaren. Da lå riffet på teipen, sammen med 40 minutters snorking.

Han skriver også om kvinner, om alt fra skrekkinnjagende flokker av tenåringsjenter til sin egen passive måte å sjekke damer på. «Det er vel sånn at hver eneste kvinne jeg har vært sammen med har vært nødt til å legge an på meg.» Han forklarer at han i motsetning til Bill Wyman og Mick Jagger ikke «noterte hvor mange jeg hadde hatt». Han skildrer også hvordan stjernestatusen kan gå til hodet på folk, først Brian Jones allerede i 1969, siden Mick Jagger på 1980-tallet. Jagger ble ironisk kalt «Brenda», «Madam» eller «Hennes Majestet» av de andre.

Richards hevder at Jaggers egenrådighet og arroganse førte til at 1980-tallet ble en mørk periode i Rolling Stones' karriere. En gang ringte Jagger til Charlie Watts fra en hotellrestaurant og spurte «hvor er trommeslageren min?». 20 minutter seinere var Watts på plass. Han ga Jagger en «høyre hook» så han seilte nedover langs bordplata (på et fat med røykelaks) og sa: «Kall meg aldri trommeslageren din igjen.»

I juli 2007 - under «A Bigger Bang World Tour» spiller Rolling Stones i St. Petersburg i Russland. Keith Richards sitter på hotellrommet og slår på tv-en. Over skjermen ruller en seremoni som feirer guttespeidernes hundreårsjubileum på øya Brownsea, der Baden-Powells første gutteleir ble avholdt. Han blir sittende og se på. Så reiser han seg opp, «mutters alene» som han skriver, gjør hilsen til panna med tre fingre og sier høyt: «Patruljefører i beverpatruljen i gruppe sju i Dartford speiderkrets, sir.»

Som han uttrykker det: «Jeg syntes jeg måtte melde meg.»

« «Livet» »

Keith Richards