OVERVÅKNING: De siste dagene er det avslørt at USA har overvåket norske borgere, blant annet her fra Handelsbygningen i Oslo. Krenkelser av vestlige borgeres grunnleggende sivile og politiske rettigheter blir ikke bedre av at de omtales som i «det godes tjeneste», mener kronikkforfatteren.  Foto: Scanpix.
OVERVÅKNING: De siste dagene er det avslørt at USA har overvåket norske borgere, blant annet her fra Handelsbygningen i Oslo. Krenkelser av vestlige borgeres grunnleggende sivile og politiske rettigheter blir ikke bedre av at de omtales som i «det godes tjeneste», mener kronikkforfatteren. Foto: Scanpix.Vis mer

Kinesiske speilbilder

MENNESKERETTIGHETER: Når vi i Vesten tillater sensur, tortur og overvåkning, gir vi Kina større rom for å begå overgrep mot sine borgere.

I DEBATTINNLEGGET «Hvem er Liu Xiaobo?» (Dagbladet 10. november) argumenterer Kinas ambassadør til Norge, Tang Guoqiang, for hvorfor kinesiske myndigheters forfølgelse og fengsling av årets fredsprisvinner er i sin skjønneste orden. Han henviser til prinsipper for begrensinger i ytringsfriheten av hensyn til rikets sikkerhet, noe Kina mener samsvarer med hva vestlige demokratier selv anerkjenner og anvender.

Xiaobo anses i korthet som en femtekolonist, en folkefiende, som gjennom sine ytringer oppfordrer til omveltning av den samfunns- og statsform som Kinas grunnlov beskytter.

AMBASSADØRENS argumentasjon baserer seg riktignok på en pervertert forståelse og anvendelse av disse prinsippene. Men min hensikt her er ikke å angripe argumentasjonen hans som sådan. Mitt anliggende er at hans innlegg også gir oss anledning til selvrefleksjon. 

Tang Guoqiang gir som sagt inntrykk av å hente inspirasjon fra de samme prinsipper og anvendelsen av dem som presumptivt liberale rettsstater i vesten bekjenner seg til. Finnes det poenger her?

JA, MENER JEG. Overhodet ikke slik at de kan forsvare Kinas forvaltning av ytringsfriheten eller øvrige menneskerettigheter, men slik at de peker på svakheter ved vår egen forvaltning av disse prinsippene. Svakheter som undergraver vår troverdighet når vi «misjonerer» for demokrati og menneskerettigheter, og som retorisk kan brukes til å legitimere grove krenkelser av menneskerettighetene i Kina og andre ikke-demokratiske stater.

Historisk er det tilstrekkelig å peke på amerikanske myndigheters heksejakt på antatte kommunister under mccarthyismen på 1950-tallet, samt den omfattende ulovlige overvåkningen av den radikale venstresiden i Norge, som foregikk til langt ut på 1980-tallet — senere avdekket av Lund-kommisjonen. Også i disse tilfellene ble hensynet til rikets sikkerhet brukt som argument for inngrep i lovlig politisk aktivitet, herunder tanke- og meningsfrihet samt rett til fortrolig privat kommunikasjon.

ET ANNET historisk spektakulært utslag av en lignende form for misbruk av instituttet «rikets sikkerhet» var prosessene mot varsleren Daniel Ellsberg og The New York Times i saken om «The Pentagon papers» på 1970-tallet. Noen vil hevde at alt dette nå er historie.
Men som illustrert av en rekke begivenheter og avsløringer helt nylig i forbindelse med «kampen mot terror», gjentar historien seg, om enn i nye sammenhenger. Vestlige myndigheter gir fremdeles ammunisjon til den type retorikk som Kinas ambassadør benytter; samtidig som de mer generelt undergraver respekten for grunnleggende menneskerettigheter.

MAN KAN for eksempel trekke frem de erkjente, systematiske brudd på torturforbudet som ble begått i avhør av blant annet flere Guantanamo-fanger. Folkerettslig straffbare handlinger som amerikanske myndigheter har valgt ikke engang å strafforfølge de overordnet ansvarlige for, og som våre egne myndigheter, som allierte i samme kamp, har vært pinlig forsiktige i sin kritikk av.

George W. Bush kan i dag stå frem og insistere på at water-boarding ikke var tortur, men et hensiktsmessig virkemiddel i kampen mot terror.

Hva slags signaler sender det til regimer andre steder i verden som vi selv kritiserer for menneskerettsbrudd — menneskerettsbrudd som vi hevder er med på å legitimere vår krigføring mot dem? Som om ikke det er ille nok, bidrar våre egne, vestlige myndigheter ytterligere til ironien ved, heller enn å aksjonere mot egne folkerettsbrudd, å angripe kanaler og varslere som har muliggjort avsløringer av våre folkerettsbrudd og menneskerettskrenkelser.

MED KAMPEN MOT TERROR og hensynet til rikets sikkerhet som begrunnelse har både USA og Europa innført stadig flere former for registrering, avlytting og overvåking av elektronisk kommunikasjon som benyttes av alle borgere til lovlig, politisk eller privat virksomhet, og ikke minst av varslere som via pressen ønsker å bringe frem informasjon om grove folkerettsbrudd og annen myndighetsmisbruk.

At det nylig utviklede varslernettstedet Wikileaks har stått bak de fleste slike avsløringer i det siste, er nettopp et symptom på at mer «normale» kanaler mellom varslere og pressen, ikke oppleves som trygge lenger.

WIKILEAKS HAR avdekket at det er lagt lokk på omfattende menneskerettskrenkelser. Etter min mening er Wikileaks' virksomhet det mest oppløftende som er skjedd til vern av menneskerettighetene i senere år. Det sier seg selv at virksomheten er kontroversiell. Det finnes selvsagt informasjon som av hensynet til rikets sikkerhet, må holdes hemmelig og grensen mellom hensynet til rikets sikkerhet og ytringsfriheten er ikke alltid enkel å trekke.

Det vesentlige er imidlertid at når vestlige myndigheter på den ene side struper normale kanaler for lovlig, maktkritisk kommunikasjon, og samtidig angriper Wikileaks og deres kilder generelt for å forbryte seg mot straffebestemmelser til vern om rikets sikkerhet, er dette ødeleggende. Ikke bare for opprettholdelsen av sentrale sivile og politiske rettigheter i våre egne samfunn, men også for respekten for disse rettighetene i stater vi selv angriper for ikke å respektere de samme rettigheter.

Vi opptrer faktisk ganske parallelt med stater som Kina eller Iran overfor maktkritisk opposisjon, gjennom sensur, overvåkning og/eller straffeforfølgning — uansett hvor unyansert noen vil hevde at en slik sammenligning er.

UNDERGRAVING AV torturvernet, sensur av informasjon som stiller makten i et dårlig lys, masseovervåkning av alminnelige kommunikasjonskanaler og andre krenkelser av grunnleggende sivile og politiske rettigheter blir ikke unnskyldelige ved at de forsøkes omtalt som noe annet eller begås av ellers liberale demokratiske regimer i «det godes tjeneste». Og dersom vesten ikke balanserer på riktig side av disse grensene, undergraver vi det samfunn vi angivelig forsvarer.

I disse dager synes vi også å få avdekket at USA — i verste fall med bifall fra våre egne myndigheter — siden 2000 har bedrevet overvåkning, kartlegging og registrering av norske borgere i Norge, i strid med både norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter. Slike begrensninger teller tydeligvis lite når man opererer med stempelet «demokrati» i pannen og målet er «hellig».

VI UNDERGRAVER vår egen troverdighet — og vi gir lissepasninger til flere enn Kinas ambassadør, når menneskerettsbrudd i andre deler av verden forsøkes legitimert.

KINAS ANGREP: I Dagbladet 10. november angrep ambassadøren nobelprisvinner Liu Xiaobo. Faksimile Vis mer