Kirsten (31) vil forføre verden med kunst og poesi

Augustpoeten lever kunstnerlivet i Paris.

|||(Dagbladet.no): Det tok litt tid før månedens poet for august, Kirsten Opstad (31), fikk med seg den glade nyheten. Tittelen hadde hun fått med diktet "Eg stel ikkje saltbeger frå drive-in-cafeen." 

Juryen syntes diktet er både sterkt og vakkert, med interessante paradokser. For kan man egentlig stjele noe fra en driveincafé? 

- Vil du fortelle hvor dette diktet kom fra? 

- Hvor diktet kommer fra. Hm. Det er ikke lett å vite hvordan den ene ideen fører til den andre, hvordan det ene diktet fremkaller det neste. Jeg har skrevet dagbok siden jeg var seks. Skuffende lite om følelser da jeg var mindre, mer hva jeg spiste til middag, og hvilken ukedag det var sol. Da jeg begynte på  Kunstakademiet i Oslo, begynte jeg å skrive dagbok i tredje person, med en eller annen idé om en leser. 

Av en lærer på kunstakademiet lærte hun å forsøke å skrive objektivt, og om hverdagshendelser, i letingen på sitt eget språk. Kirsten begynte i smug: 

- Jeg satt på en benk og skrev om den krokbøyde damen som gikk forbi, med en handlepose full av skuffelser ... Etter hvert har jeg brukt tekst til å samle ideer til kunstprosjekter. I perioder der jeg har hatt ekstrajobber, har jeg skrevet en del småtekster som jeg har sendt rundt på e-post for å  få arbeidsdagen til å gå litt fortere ... Jeg har flere gode venner som skriver. Og som leser, og ler! 

I likhet med augustpoeten i Skolekammeret, bor også Kirsten i Frankrike for tida. Hun kom dit i mai, på  et halvt års kunststipend fra Ingrid Lindbäck Landgaard-stiftelsen.  

- I hovedsak jobber jeg med maleri, sammen med Roald Sivertsen. Vi jobber på de samme bildene, samtidig. Men jeg jobber også med egne prosjekter. Arbeidsrommet er ikke så stort, og da er tekst et fantastisk medium! Man kan skape alle mulige oppholdsrom og pusterom, uten å trenge så stor plass. I februar sendte jeg på oppfordring fra venner og familie inn litt tekst til ulike forlag. Egentlig for å kartlegge avslagsmetodene, men så fikk jeg veldig fine tilbakemeldinger. Så nå  jobber jeg mer konkret enn noen gang, med tanke på en bok og en leser, eller flere lesere. 

Døden, døden
Det var også for dette at hun gikk inn i Diktkammeret. Hun kjente godt til Helge Torvund som forfatter, men skriveforumet oppdaget hun først i juni. Hun ble fullstendig oppslukt:  

- Jeg ble helt gira på å  skrive dikt, med alt det kan ha av overraskelser og usynlige linjer, mellom linjene. Det var som om diktknappen i hodet ble skrudd på  fullt. I to måneder skrev jeg dikt hele dagene. Sov med en blyant i sengen, for å slippe å ligge våken halve natten i forsøk på å huske diktene som dukket opp. Ofte våknet jeg med første setningen, så var det å se rundt seg, og skrape sammen resten av linjene. 

Slik var det også med drive-in-diktet:  

- Jeg har en venninne som stjal et saltbeger til meg en gang, i Wien. Jeg kan ikke sånt, jeg har en samvittighet som en nonne. Like fullt syntes jeg hun var så kul. Mange år senere dukket setningen opp: "Eg stel ikkje saltbeger frå drive-in-cafeen."  

Juryen ble berørt av blandingen mellom det rent konkrete i diktet, nesten på saltkornnivå mellom foldede hender, og det abstrakte, store. Vi spør poeten: 

- Hva tenker du om å skrive om døden, er det gjennom å skrive om den man kan forsøke å sirkle inn/skrive om livet? 

- Når jeg prøver å berøre døden, i et dikt, er det et forsøk på å fargelegge en redsel. Eller å forsøke å henge det ukontrollerbare livet opp på en knagg, som en anorakk som kan overleve den ene eieren etter den andre. 

Kirsten har nylig kjent døden på  nært hold: 

- I fjor mistet jeg verdens beste mormor. Men hun døde med stil, takknemlig for alt mulig. Hun bor fremdeles i alle verdens syskrin, selv de på loppemarked her i Paris. En begravelse kan være vakker, men tross alt er den personen man begraver uttilgjengelig etterpå. Man kan savne noen intenst, i uendelig lang framtid, og kjærligheten forsvinner ikke. Den ligger der, lagret på harddisken, som en film man har sett. Det er ikke alltid man kommer på tittelen. 

Jobber fort
Augustpoeten anser seg mer som kunstner enn forfatter. 

- Jeg er nok ingen poet. Jeg er mer en kunstner på let etter ord og vendinger. Noen poeter jobber veldig lenge med hvert dikt; jeg er utålmodig og jobber fort. Jeg skrur på ørene og antennene og oppmerksomheten, så skriver jeg, periodevis, ørten små dikt. Lettere å kaste de man ikke vil ha, enn å være for kritisk i gjerningsøyeblikket. 

Slik sett er Diktkammeret et perfekt sted, mener Kirsten. 

- Diktkammeret er en super måte å  få leke seg med ord, samtidig som man kan få tilbakemelding på noen av tekstene. Første gang jeg la ut dikt, fikk jeg kommentar på begge. Her kan man teste ut de diktene man har skrevet, og få god hjelp til å polere, fjerne unødvendige ord, pluss at man får en idé om hvordan en tekst oppfattes av en leser. For et privilegium! Det er jo her man ofte ser seg blind, og kommer til kort selv. 

Da hun først fant Diktkammeret, ble hun helt oppslukt. 

- Jeg likte den mailaktige formen forumet hadde. Man kan se klokkeslett og dato, og folk er uten avsender, men med et selvvalgt nick. Jeg lagde mange ulike avsendere. Noen som kunne provosere, noen som kunne utforske klisjeene, kjønnene og humørene. Husker nesten ikke alle navnene, men jeg var Pia Maria, Heidi P, H, Madame k, Kirsten, ko, esther, Dorthea, Miriam F, Mette G, camilla, magda, og Pål. Det var som å være ny i en storby, der ingen vet hvem man er: Fantastisk å kunne spasere som en anonym maur bortetter fortauskanten.  

Hun skryter av diktlærer Torvunds evne til å få poetene til å tenke selv: 

- Hvordan ser ditt mørke ut, er det svart, eller svartkledd, sørgende eller stumt? Hvordan er din vind, er den kald eller leken eller drøvtyggende? I sommer la han ut en "kråkesølvsamling"  bestående av utsøkte tekster fra ulike forfattere. Det er et lærerikt kammer, periodevis med veldig gode dialoger med de andre skribentene. Enkelte tema kan sette i gang heftige debatter, he he. Det krangles så fillene fyker og den psykologiske iveren til Torvund er uten bunn. Han er rett mann på rett sted! 

Som Torvund er Kirsten fra Jæren, nærmere bestemt fra Nærbø. 

- Jeg har bodd åtte år i Oslo, men nå har jeg altså vært pariserinne siden mai. Jeg blir her to måneder til, og etter det har madame K egentlig ingen aning hvor hun skal gjøre av seg. Uten penger, uten hest og uten bolig har jeg en plan A: å forføre verden med kunst og poesi, forteller Kirsten:  

- Jeg har en uskreven drøm om en dag å ha muligheten til livnære meg på  å kreere. Og anskaffe en egen hage. 

www.kirstenopstad.no er det mulig å se noen av Kirstens malerier.  

Les juryens kommentar:  

Sterk glede, sterkt ubehag

Å verta sitjande å kjenna ei merkeleg blanding av uro, ubehag og glede over ein tekst. Desse fire linjene og tittelen skapar eit fragment av eit univers — og kanskje av ein lagnad. Jo meir ein ser på desse orda, jo meir ein lar dei fylle seg og skape assosiasjonsrom kring seg, jo sterkare vert både gleda og ubehaget. Gleda fordi diktlinjene fell så naturleg og upretensiøst etter kvarandre. Uroa og ubehaget fordi ein byrjar å lura på korleis det eigentleg går med dette '?eg'et'. Fordi det går frå subjekt til objekt. 

Det startar med ein temmeleg kvardagsleg situasjon: Nokon er på kafé. Denne personen har visse moralske prinsipp, og puttar ikkje ting som ikkje er hennar i lommene. Ho bare dreg. Reiser. Men etter ei blanklinje skjer det eit dramatisk vendepunkt i teksten.  

Plutseleg utvidar diktet tydinga av ?å reisa?. Når nokon ligg "i kleda dei kler meg i" og "foldar hendene" er me brått i ei sterk og stilleståande reise og ute av tida. På ein slik varsam og tilsynelatande kvardagsleg måte har diktaren teke oss med uta av kafeen, utan noko saltkar som ikkje er vårt, og inn i eit rom der det ligg ei kiste med eit menneske oppi. Eit menneske som ikkje lever lenger. Ein kan leggja merke til at også ordet "eg", som opnar tittelen og dei to første linjene, er borte. I uttrykket "dei kler meg" dreier det seg om eit objekt. Avslutninga legg også denne med dei falda hendene inn i ei lang rekkje, blant "alle de andre".  

Eit tilsynelatande enkelt dikt, som med poesien sin enkle og uforståelege magi veks og utvidar seg på ein måte som gjorde juryen einstemmig.  

For juryen,

Helge Torvund 

I juryen sitter også Kristian Rishøi, Niels Schia og Maria Børja. Send inn egne dikt!