TILBAKE TIL KULDE OG KJÆRLIGHET: Kirsten Opstad kom rett fra kunstnerlivet i Paris til et mer landlig liv i Norge — med kunsten i bagasjen.
TILBAKE TIL KULDE OG KJÆRLIGHET: Kirsten Opstad kom rett fra kunstnerlivet i Paris til et mer landlig liv i Norge — med kunsten i bagasjen.Vis mer

Kirstens hemmelige bryllupsplaner ble til månedens dikt

Travel kunstner tilbake i Norge.

||| Sist gang Kirsten Opstad ble månedens poet, var hun travelt opptatt med å male og skrive i Paris. Nå er hun tilbake i Norge, og minst like travel.

- Jeg holder på med utstilling, på Hå Gamle Prestegard på Jæren, og det tar sin tid. Jeg har faktisk gitt meg selv skriveforbud nesten fram til etter åpningen, for å fokusere bedre, hehe.
 
- Hva har skjedd siden oppholdet i Paris?

- Kunststipendeventyret i Paris var over i slutten av oktober. Det var litt vemodig den siste dagen; å  pakke kofferten(e) og vaske ut av den lille leiligheten på Cite Internationale des Arts, men ved lunsjtider fikk jeg en telefon fra Jæren, med bekreftelse om at Roald Sivertsen og jeg skulle stille ut maleriene våre på Hå gamle Prestegard med åpning 30. januar klokka 14. Hurra! Så var det altså å rulle sammen lerreter og fly hjem til Vestlandet, hoppe opp i hver sin blå kjeledress, tre luen godt ned over ørene og forsette malerisamarbeidet.

- Du befinner deg altså  på Jæren?

- Ja, på en etter hvert nokså  kald låve. Men det er underlig hvordan ulike steder og årstider har sin sjarm. Her er luften frisk og det er godt å ha sirkelsag, og murgulv med sluk. Nå kan vi søle så mye maling vi vil mens vi jobber. Her mangler kanskje er par gatelykter, men så ser man desto klarere; alle stjernene, som et moderne metrokart på himmelen. Jeg kan bli ganske månebedotten når fullmånen lyser opp de snøkledde jordene. Kledd i ull fra innerst til ytterst kan jeg stå ganske lenge midt på jordet, som ligner et postkort, og kjenne at jeg får lyst til å gå i dvale.

Men noen dyp vintersøvn har hun ikke tid til:

- Arbeidslysten innhenter meg. Hverdagen består av å betrakte, studere, eksperimentere og forevige. Male. Finne motiver. Prøve, mislykkes, fortsette. Den største utfordringen med maleri er at det ikke finnes noen deleteknapp. Vi maler ofte videre på maleri som kunne vært ferdig to dager i forveien, forført av vår egen nysgjerrighet. Man vet aldri helt hva man finner. Noen dager blir man gledelig overrasket av resultatet. Heldigvis!

Samarbeidet mellom de to malerne har vart i to år.

- Den siste tiden har vi prøvd å fange spor av den gigantiske moderne melankolien som flakser rundt omkring. Vi er fascinert av hverdagens såkalte kjedsommelighet, og den fornybare nysgjerrigheten på morgendagen: Alt det som hender, hver gang vi snur oss.

Og på det signalet vender vi tilbake til desemberdiktet hennes:

- Blonder og klor: Er diktet ditt inspirert av vinteren, eller kom alt det hvite fra et helt annet sted?

- Det ble en hvit vinter i år, ja! Uvant ren og hvit, men kanskje skrev jeg diktet før snøen kom? Jeg fikk ny dunpute til jul, men kanskje skrev jeg diktet før jeg fikk puta? Det jeg vet er at jeg har en nokså hemmelig plan om å gifte meg. Den 30. januar, klokka halv sju.

- Oi, gratulerer! Det er ikke tilfeldigvis med maleren på bildet?

FORENER KUNST OG LIV: Bare noen timer etter at de har åpnet utstilling på Hå Gamle Prestegard, gifter malerne Roald Sivertsen og Kirsten Opstad seg. Vis mer

- Hi, hi, jo, det er han som er prinsen.

- Det blir mye på  ett år, særlig fordi jeg har hørt rykter om bok, også?

- Jeg holder på med noe jeg håper blir en bok, men den siste tiden har det vært maling på heltid. Jeg fikk nettopp et par gode råd på det siste manuset, så jeg gleder meg til å fortsette skrivingen. Men jeg vet ikke når diktsamlingen kommer akkurat, eller om den kommer? Ting tar tid, vi får vente og se.

- Men du føler du er i gang med det du sa i det forrige intervjuet, nemlig å erobre verden med kunst og poesi?

- Det er et vanskelig spørsmål. Men som et livsprosjekt — hehe — la oss si at jeg jobber med saken!

Les juryens begrunnelse:
- Litt magisk

"Half of the time we're gone but we don't know where" heiter det i The Only Living Boy in New York av Paul Simon. Det er noko storslått over tittelen på diktet til madame k frå desember, svevnen vi har kvar for oss. Ei uttrykk som kan ha ulike funksjonar, som kan tolkast i  mange retningar. Som den siste staden der ein slepp unna til seg sjølv. Der ein får vera ute av eit fellesskap. Vera aleine med sine skjulte draumar. Men samstundes er det noko ved måten det vert sagt på: "Svevnen vi har" — som gjer det til noko felles òg. Og at det er noko godt ved nett det. Diktet har ei blanding av det kvardagslege og det gåtefullt symbolske som gjer at ein kan lesa det om og om igjen og stadig sjå det frå ulike vinklar. Her er nokre merkverdige formuleringar som får ein til og kjenna seg lett og tung samstundes: "svevde vekk, langt frå vektlaus". Diktet handlar openbart om eit forhold, og om dei prosessane som eit forhold går gjennom. Men denne kjensla av både einsemd og fellesskap dukkar stadig opp. Her er noko som trengst å reparerast. Kva ligg det i at bryllupshanskar dukkar opp i teksten? Noko her er svært vanleg kvardag som å eta frukost og lesa avisa. Andre element er dramatiske: "klorde kleda kvitare".

Det at diktet både har gjennomført leikande og alvorleg rytme og form, men ikkje gir frå seg sine løyndommar, men held interesse ved lag etter at det er lese, gjorde at juryen vart sitjande att med dette som det diktet me hadde mest lyst å trekkja fram som månadens dikt. For me tykkjer ikkje at denne dunputa bare var fylt av enkle ord. Ho var litt magisk.  

For juryen (som også består av Kristian Rishøi og Maria Børja),
Helge Torvund