Kirurgens skarpe blikk

Ian McEwan har fått et internasjonalt gjennombrudd med den nye romanen «Lørdag» - en fortelling som nærmest forutså bombene i London sist sommer.

nevrokirurgen Henry Perowne våkner ved daggry en lørdag, og går til vinduet i det vakre huset sitt, med utsikt over en liten park. Han ser et fly, som han tror styrter, og frykter det verste. Er terroren kommet til London? Denne februarlørdagen i 2003 er det falsk alarm. Flyet foretar en kontrollert nødlanding. Men to år etter Ian McEwan skildret episoden, og et halv år etter boka ble utgitt på engelsk, eksploderte bombene på undergrunnen.

-  At det tok fire år fra 11. september i New York til det smalt i London, gjorde at vi var mindre på vakt. Men byen er og har vært preget av uro. Bombene har likevel ikke forandret London. Folk må fortsatt gå på jobben, og de tar undergrunnen. Men færre mennesker går i teatrene og på kino. Mange bekymrer seg for om det kan smelle igjen til jul. Vi føler oss sårbare, slik folk i mange andre storbyer gjør, sier Ian McEwan.

HAN SNAKKER med meg i telefonen, fra hjemmet sitt i London. Et hus han beskriver som påfallende likt romanfiguren Perownes hjem. Etter ni suksessrike romaner, to novellesamlinger, to barnebøker og tre skuespill har 57-årige Ian McEwan råd til å bo i Fitzrovia, rett bak Oxford Street. McEwans forfatterskap er en av de mest kritikerroste i nyere engelsk litteratur. Men i Norge har han hatt et ubegripelig lite publikum. Ingen bøker har vært trykket i et opplag på mer enn 2000, flere har gått på Mammutsalg. Det er synd, for romanene er både stramt velskrevne og rikt fortellende.

Debutboka, «First love, last rites», kom for 30 år siden. «Kjærlighet ved første blikk» fra 1997 er et mesterverk, og «Amsterdam», som kom året etter, skaffet ham Booker-prisen. Den forrige romanen, «Om forlatelse», fra 2001, fikk et stort publikum i USA.

Flere engelske kritikere har vært opptatt av at McEwan, i motsetning til mange forfattere i samme generasjon, har hatt en jevn stigning i forfatterskapet. McEwan har alltid vært opptatt av skrekkscenarier, av hva som er det verste som kan skje. I hans bøker blir barn kidnappet, folk faller ut fra luftballonger og et nytt bekjentskap kan vise seg å være en psykotisk morder. I «Lørdag» kommer trusselen fra den småkriminelle Baxter, som Henry Perowne kolliderer med. Hjernekirurgen blir knivtruet av en mann han umiddelbart gjenkjenner som en fyr med hjerneskade.

-  Et gjennomgangstema i romanene dine er det trygge livet som plutselig blir utfordret av en stor fare?

-  Det er en måte å utfordre karakterene på: Når du skrur opp varmen, får du pulsen til å slå hardere. Jeg liker at det skjer noe i en roman, sier Ian McEwan.

«LØRDAG», SKRIVER avisa The Daily Telegraph, er et portrett av vår tid.

INTERNASJONAL SUKSESS: Britiske Ian McEwan har skrevet ni romaner, to novellesamlinger, to barnebøker og tre skuespill. «Lørdag» er den siste romanen hans. Foto: Jytte Nielsen Vis mer

-  Jeg synes tida vi lever i er grunnleggende interessant. Jeg ville undersøke hva det betyr å være en mann i en stor by i begynnelsen av dette århundret. Vi opplever en sterk nervøsitet og forvirring etter 11. september, men også en intellektuell frihet og et fysisk velvære, knyttet til privilegier vi gjerne tar for gitt. Vi har svært mye å miste.

-  Henry Perowne lever et godt liv?-  Ja, mange kritikere likte ikke det, at han er så velstående. Hvis jeg hadde gjort ham til popstjerne eller fotballspiller, ville ingen hevet et øyebryn. Men en rik hjernekirurg!

HENRY VÅKNER altså i det store huset sitt, og starter dagen med å elske med sin kone, som han har to tenåringsbarn med. Han traff henne da han opererte hodet hennes, og mener dermed at han fikk se mer av henne enn noen annen mann kunne håpe på. McEwan skriver at Perowne «på grunn av en eller annen personlighetsforstyrrelse blir mer opphisset av det velkjente enn av nye seksuelle impulser...det er dette han trenger: besittelse, tilhørighet, gjentakelse».

-  Det er en sjelden hyllest til langvarig kjærlighet i en moderne roman?-  Jeg har skrevet mange sjokkerende historier om forholdet mellom mann og kvinne i begynnelsen av karrieren min, men ingen har fått så mange sjokkerte leserreaksjoner som denne. At det er mulig å elske med sin kone før man går på jobb om morgenen, og begjære bare henne etter 25 års ekteskap, vakte sterke reaksjoner. Men jeg kjenner mange par som har hatt sine opp- og nedturer, men funnet sammen igjen og blitt værende i lange ekteskap. Jeg syntes det var interessant å utforske dette, på en usentimental måte. Beskrive en familie der ingen av barna er narkomane, der familien ikke er delt, som et bilde på verdens avgrunn. At Henry har et vellykket og stabilt kjærlighetsforhold, frigjør tankene hans.

NÅR McEWAN nå møter lesere, på opplesninger og boksigneringer, kommer det stadig kvinner bort til ham og vil snakke om Henry Perowne.

-  De sier de vil treffe en mann som ham. De sier de er forelsket i ham. I New York var det en mann som reiste seg og sa han ville være Henry Perowne. Veldig pussig. Men klart oppmuntrende: Når man skriver, gir man personene navn, når boka utgis, begynner folk å snakke om dem som om de bodde borti gata.

-  Tony Blair har en statistrolle i boka?-  Ja, Henry Perowne treffer ham på en kunstutstilling. Blair sier han er begeistret for arbeidet hans, han tror han er en maler. Det ble litt oppstyr rundt det avsnittet, siden jeg lot det bli kjent at det var basert på en sann historie.

-  Du traff Blair?-  Ja, og han takket meg for mine malerier . Sa han hadde flere av dem hjemme.

-  Perowne er et rasjonelt anlagt menneske som ikke har videre sans for fiksjon?-  Jeg likte tanken på å skape en litterær skikkelse som ikke tror på litteraturen. Jeg ville utfordre det litterære miljøet, som ikke kan forestille seg at man kan leve et fullverdig liv uten å lese romaner. De fleste jeg kjenner, leser ikke skjønnlitteratur i det hele tatt, og likevel har de det utmerket.

«LØRDAG» HANDLER om en dag i London. Noen har trukket paralleller til Virginia Woolfs «Mrs Dalloway», som også foregår i løpet av en enkelt dag?

-  Ja, jeg har sett det, med stigende undring, for jeg har ikke tenkt på den boka på førti år. Mrs Dalloway bruker hele dagen på å forberede et selskap. Selv om Henry Perowne lager fiskesuppe til familien, synes jeg det er å ta hardt i å påstå at han gjør det samme. Jeg ville skrive ei bok om arbeid. Ikke bare om arbeidets byrder, men også om dets gleder. Jeg fikk lov å stå ved albuen til en nevrokirurg jeg kjenner, og se ham operere. Det er noe av det mest fascinerende jeg har vært med på.

-  Slik du beskriver operasjonen, er det som en kunstnerisk skapelsesprosess. I to timer befinner Perowne seg «i en altoppslukende drøm som har oppløst enhver fornemmelse av tid og all bevissthet om andre deler av hans liv»?

-  Ja, sier Ian McEwan.

-  Jeg forsøker det alle forfattere forsøker: Å beskrive - i én presis setning, som handler om noe helt annet - hva det vil si å skape.