REISEKLAR: Norge har ikke plass til alle, sies det. Så nå vil jeg gjerne gi plassen min til ham. Går det greit? spør Marie Sagedal. Foto: Privat
REISEKLAR: Norge har ikke plass til alle, sies det. Så nå vil jeg gjerne gi plassen min til ham. Går det greit? spør Marie Sagedal. Foto: PrivatVis mer

Debatt: Asylpolitikk

Kjære Sylvi! Hvis jeg reiser, kan han få bli?

Det er blitt bestemt at han skal sendes tilbake til en by han ikke har vært i, i et land han knapt nok husker. Jeg frarådes å reise dit, men det er trygt for ham, sies det.

Meninger

Jeg har blitt kjent med en nydelig gutt på 17 år. Han har kloke refleksjoner og et smil som lyser opp rommet. Jeg vet at han har hatt det vanskelig; det er en lang vei fra hjemlandet hans og hit til Norge; men jeg har aldri hørt ham klage.

Marie Sagedal Vis mer

Ikke engang nå, med så mange dårlige nyheter, har jeg hørt ham klage. Du skjønner, han har fått beskjed om at han må ut og reise igjen (eller flykte, det er vel et definisjonsspørsmål) om mindre enn ett år. For snart blir han 18 år, og da synes mange at han er stor nok til å ta vare på seg selv.

Kjære Sylvi; du skulle hørt ham fortelle om det: Som om han fortalte meg om den neste ferieturen han skulle på. Og da jeg spurte om det kom til å være trygt var det han som beroliget meg. Selv om vi begge visste at det var hvite løgner. Han har ingen garanti for at det kommer til å gå greit, han orket vel bare ikke å snakke alvorlig om det akkurat da.

Så nå lurer jeg på: Hvis jeg reiser i stedet, kan han få bli?

Norge har ikke plass til alle, sies det. Så nå vil jeg gjerne gi plassen min til ham. Går det greit? Jeg har studert og planlegger å studere mer. Han vil bare jobbe. Så det blir dyrere å ha meg boende her; jeg vil søke flere penger av Lånekassen, han vil betale skatt.

Hvis jeg reiser i stedet, kan han få bli?

Det er nemlig ikke den eneste dårlige nyheten han har fått. Han har fått beskjed om at mottaket han bor på, med vennene han har fått, voksenpersonene han kjenner; i byen han har blitt kjent med, skal legges ned. Han vet ennå ikke hvor han må flytte, eller om noen av dem han bor sammen med skal flytte til samme sted. Alle de norske vennene hans blir boende i byen; det er bare asylsøkerne som skal flyttes. Og det synes jeg er så leit. For han er mørk i huden og snakker norsk med aksent. Og jeg vet –fordi jeg hører hva han forteller og fordi jeg hører hva nordmenn sier – at det er så mye vanskeligere for ham å få nye venner enn det er for meg. Det har tatt så lang tid for ham å bygge seg et nettverk i byen, og nå rives han ut av det. Jeg, derimot, har norsk som morsmål og alle de riktige barndomsreferansene.

Så jeg lurer på: Hvis jeg reiser i stedet, kan han få bli?

Han har tålt det utroligste, men jeg hører ham aldri klage. Jeg klager over regnvær og solskinn; over kjedsomhet og travelhet. Jeg er født med gullskje i munnen og oppfører meg stort sett som den bortskjemte verdensborgeren jeg er. Han vet hva det vil si å leve utenfor «verdens beste land», og er arbeidsom og takknemlig. Dere kommer nok til å ha mindre bry med ham enn meg.

Kjære Sylvi; hvis jeg reiser, kan han få bli?

Det er blitt bestemt at han skal sendes tilbake til en by han ikke har vært i, i et land han knapt nok husker. Jeg frarådes å reise dit, men det er trygt for ham, sies det. Helt ærlig så skjønner jeg ikke hvordan landminer og bombesplinter skal kunne skille oss fra hverandre. Men han sendes dit fordi foreldrene hans en gang bodde ikke så langt unna. Dessuten snakker han språket og ser ut som de lokale.

Jeg tenker at jeg kanskje kan sendes til en plass hvor jeg ser ut som de lokale. Et sted i Europa, muligens? Jeg vet at mange av dem som sendes ut av Norge havner nedover i Europa, uansett. Og jeg snakker bedre engelsk enn ham. Jeg snakker til og med litt tysk og noen gloser på fransk. Sett bort fra at jeg er jente, så vinner jeg på alle punkter angående «å klare seg greit i Europa».

Er det greit at jeg reiser og han får bli?

I tillegg til at han kommer til å betale mer skatt enn meg, bygge samfunnet mer enn meg og klage mindre enn meg, så synes jeg også han kan få plassen min fordi han fortjener litt stabilitet og trygghet. Det fortjener jeg også, men nå har jeg levd 26 år med både gode rammer og relasjoner, mens han sannsynligvis er i manko på begge. Så jeg tar gjerne med meg min godt fundamenterte, iboende trygghet ut, hvis han kan bli værende og bygge videre på sin trygghet og de relasjonene han har begynt å forme. Er det greit, Sylvi? Hvis jeg reiser, kan han få bli?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook