Kjærlighet i New York

Engler hagler ned i skjul i denne skillingsvisa.

FILM: Det er julekveld. Ingen skal sitte hjemme alene og stirre i veggen. Hvite snøfnugg skal dale muntert over Manhattan. Alle er glade i hverandre likevel, selv de hjemløse skal få en klem. Engler daler ned i skjul, og hele verden er en julesang.

Eller ei skillingsvise, av billigste, mest klisjéproppete sort, som Chazz Palminteris «Kjærlighet i New York». Filmen forsøker så iherdig å lokke fram en tåre at den skvulper over av vått kliss. Det som virkelig er til å grine av er at kvalitetsbevisste skuespillere som Susan Sarandon, Robin Williams, Penelope Cruz m.fl. har orket å jobbe med et så dårlig manus. Her fortelles det parallelle historier om triste skjebner som flettes sammen i en mirakuløs slutt. Rose (Sarandon) er fraskilt forlagsredaktør, hvis eneste selskap er en alzheimer-rammet mor. På julaften løper hun på Nina (Cruz) som nettopp har forlatt sin politiforlovede Mike (Paul Walker) fordi han er dødelig sjalu og banker opp alle som snur seg etter henne. Selv blir Mike oppsøkt av en kelner (Alan Arkin) som tror Mike er inkarnasjonen av hans avdøde hustru. Skjebnen over alle skjebner er Jules (Marcus Thomas), som hyrer en kar til å brekke armen hans, slik at han kan feire jul på legevakta. Den eneste hyggelige julekvelden Jules har opplevd var da han som 14-åring ble fraktet til legevakta etter at stefaren hadde slått ham halvt i hjel. Skjønner?

Susan Sarandon.