Terningkast tre: «Song to Song» er som å bli slept gjennom Instagram-kontoen til et knippe irriterende vellykkede mennesker.Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Song to Song»

Kjendisspekket føleri som gir first world problems et dårlig rykte

«Song to Song» er nok en frustrerende fragmentarisk stiløvelse fra Terrence Malick.



FILM: Den amerikanske regissøren Terrence Malick har brukt det siste tiåret på redusere sitt en gang så unike filmatiske uttrykk til en estetisk klisjé. I dette samme tidsrommet har kamerautstyr som kan gjenskape dette uttrykket blitt allemannseie i form av stadig mer avanserte smarttelefoner, og Malicks seneste filmer framstår derfor mer enn noe annet som kollasjer av skjermsparere og Instagram-videoer, sydd sammen med utstudert intim og patologisk selvhøytidelig voiceover.

« Song to Song »

3
Sang på sang, men ingen søm.

Kategori

Drama

Regi

Terrence Malick

Skuespillere

Rooney Mara, Ryan Gosling, Michael Fassbender, Natalie Portman m.fl.

Premieredato

21. april 2017

Aldersgrense

9 år

Orginaltittel

« Song to Song »

Svevende
«Song to Song» følger samme oppskrift som tålmodighetsprøven «Knight of Cups» – hvilket vil si glassklare, duvende bilder av vakre omgivelser befolket av vakre mennesker som søvngjengeraktig velter seg i det som i beste fall framstår som luksusproblemer. Men selv om samtlige scener i «Song to Song» når som helst kan pauses og utstyres en merkevarelogo for dameparfyme, musikkstrømmetjenester eller high end-dongeribukser uten at noen ville heve et øyenbryn, ligger det et interessant drama i bunnen.

Dette dramaet kretser rundt trekantforholdet mellom de aspirerende musikerne BV (Ryan Gosling) og Faye (Rooney Mara) og den framgangsrike produsenten Cook (Michael Fassbender). Sistnevnte er en slags Mefistofeles-skikkelse som tilbyr en vei til rikdom og suksess, samtidig som han har en misbrukers appetitt på både mennesker og livet som sådan, og korrumperer alt og alle som kommer inn i hans gravitasjonsfelt.

Stjernespekket
Denne historien fortelles ved hjelp av vage, dvelende bruddstykker som i tur er spedd ut med pseudodokumentariske scener hvor rollefigurene menger seg med artister som Patti Smith, Iggy Pop og Red Hot Chili Peppers. Resultatet er en opplevelse som minner om å bli slept gjennom Instagram-kontoen til en gjeng irriterende vellykkede mennesker av en usedvanlig ubesluttsom katt, mens rike musikere leverer slagordspreget livsvisdom fra scenekanten et sted i det fjerne: Det har absolutt sine øyeblikk, men før eller siden Malick begynne å skrive skikkelige manus igjen.