Kjølig epos

«Cold Mountain», Anthony Minghellas episke drama fra den amerikanske borgerkrigen, begynner som en krigsfilm og slutter som en western.

FILM: Innimellom utspiller det seg en kjærlighetshistorie som aldri helt tar av, kanskje fordi de elskende knapt har utvekslet et kyss og dessuten befinner seg milevis fra hverandre gjennom nesten hele filmen.

I motsetning til Minghellas forrige store krigsfilm, «Den engelske pasienten» (1996), har «Cold Mountain» en etablert stjerne i hovedrollen - Nicole Kidman.

Kanskje er hun den som fungerer minst i denne filmen, ikke fordi hun spiller dårlig, men fordi hun på gammeldags filmstjernemaner aldri slutter å være Nicole Kidman.

Uansett sult, fattigdom og slit er hun en slags melisglasert blondine med omhyggelig frisert hår, velpleide negler og lekre, fillete klær. Det blir så tydelig fordi hun spiller mot Renée Zellweger, som er velfortjent Oscar-nominert for sin birolle der hun tar ut alt som er å hente av egenart og energi hos ei hillbilly-jente.

Odyssé

«Cold Mountain» bygger på Charles Fraziers bestselgende roman med samme navn og har karakter av en homerisk odyssé, dvs. en lang hjemreise med prøvelser, fristelser og digresjoner underveis. Cold Mountain er en liten landsby i fjellene i North Carolina (filmen er innspilt i Romania) der Inman (Jude Law) og alle unge menn blir sendt i krigen på sørstatenes side. Tilbake sitter Ada (Kidman), prestens datter, som har utvekslet lange blikk med Inman og ett kyss den dagen han drar i krigen.

Mens han er borte, skriver de kjærlighetsbrev til hverandre, hvorav bare et fåtall når fram.

Filmen begynner med det blodige slaget ved Petersburg i Virginia, der nordstatshæren har gravd tunneler under fiendens styrker og blåser hele festningsverket i lufta med dynamitt. Det utvikler seg til en gjensidig massakre, og Inman er blant de sårede. På lasarettet mottar han et brev fra Ada hvor hun ber ham slutte å slåss, slutte å marsjere og heller komme seg hjem. Så deserterer han og begynner den lange reisen til fots, sørover gjennom fjellene og alltid på vakt for tropper som er ute etter å fange desertørene.

To damer

Han møter et fargerikt utvalg av hillbillies underveis: en frivol prest, en medisinkyndig trollkvinne, en sexgal angiverfamilie, en enke og småbarnsmor, osv. Men vår venn har én kvinne og ett mål i sikte.

Filmen klipper fram og tilbake mellom Inmans odyssé og Adas liv i Cold Mountain. Hennes far er død og hun er etterlatt på en gård uten å kunne bak-fram på ei ku, langt mindre reparere et gjerde.

Som gudesendt fra fjellet kommer Ruby (Zellweger) anstigende: ei bredtsnakkende, småbannende guttejente med muskler av stål og hjerte av gull.

De umake damene går sammen om gårdsdrift og gjensidig beskyttelse mot nærgående militsiamenn som tar seg til rette i mannfolkenes fravær. Ada har nemlig satt sine slaver fri, og denne bemerkningen er bortimot den eneste antydningen i filmen til hva Sørstatene kjempet for i borgerkrigen: retten til å holde slaver. Den svarte befolkningen er pussig nok fraværende, både i byen og filmen «Cold Mountain».

Det er neppe hovedgrunnen til at Minghellas epos ikke fungerer helt. Her er det meste så stilig og gjennomført at det nesten forblir litt i kjøligste laget til å kunne berøre publikum.