Kjøtt i mørke

Underfundig sivilisasjonskritikk med kyr i hoved- rollen.

BOK: I den besynderlige, men av den grunn ikke mindre fascinerende, framtidsromanen «Kjøtt i mørke» anbefaler Tore Stubberud oss å gå til kua for å bli vis. Eller gjør han det? Romanen balanserer på en knivsegg mellom utopi og dystopi, og det er ikke lett å bli klok på hvor forfatterens sympati ligger.

Som en annen Descartes søker Stubberud etter en løsning på spaltningen mellom bevissthet og kropp, og det kan synes som om han anbefaler en tilbakevending til en mer eller mindre «dyrisk» eksistensform, en tilværelse der det ikke finnes noen «baktanker, ingen beregninger som forteller om en ond nytte». Et annet sted taler fortelleren om at vi må være solidariske med vår egen «dyriskhet», at vi må ta i bruk den «fellessans» som dyr og mennesker har.

På den annen side blir han fylt av angst når han møter kuas blikk. Han er redd for å falle inn i dette blikket, dvs. falle bakover i historien, ut av tida, bli navnløs og fortapt. Likevel synes han å anbefale en livsform der mennesket anerkjenner sitt slektskap med dyrene og på nytt søker å innplassere seg i en organisk natursammenheng.

Omkring disse gamle filosofiske spørsmål kretser romanen på en til tider tenksom, til tider vittig, til tider makaber måte. Noen særlig handling er det ikke tale om. Hovedparten består av refleksjoner omkring de nevnte spørsmål. Det hele foregår i Sør-Frankrike, i ei ikke navngitt framtid, etter en miljøkatastrofe som har brakt død og ulykke med seg.

Hovedpersonen bruker tida til å tenke over sitt forhold til dyrene, tingene og sin egen kropp. Dypest sett handler det om nærvær, om å være til stede med og i sin egen kropp, om å potensere selve livet, høyne både nytelsen og vemmelsen.

«Kjøtt i mørke» er en sterkt sivilisasjonskritisk roman, og noen vil nok fristes til å avfeie den som dypt reaksjonær. Som utopi er den eksistensformen som framstilles, både reduktiv og amoralsk. Således begås det drap uten særlige anfektelser. Likevel er en slik vurdering forhastet. Romanens «budskap» er alvorlig nok, men boka er skrevet med glimt i øyet og skjeve vinkler på stoffet. Å bruke kyr som modeller er originalt og gir anledning til mange kostelige beskrivelser. Stubberuds lovprisning av barlivets lykksaligheter og ryggsmertenes fortredeligheter er også fornøyelig lesning.

Galskap eller alvor? Litt av det ene, litt av det andre. Historien ender i alle fall i et rituelt, sakralt måltid der ei slaktet kus blod og legeme blir fortært etter alle kunstens regler. Om menneskets frelse ligger i å ta opp i seg og bli ei ku lik, er tvilsomt. Slik skal neppe romanen forstås heller. Dens styrke ligger i den underfundige måten forholdet mellom natur og sivilisasjon blir behandlet på. En smule kugalskap skader ikke i en slik sammenheng - snarere tvert imot.