Klappjakt

De norske verdiene forsvinner som dugg for sola når myndighetene går på jakt etter kjønnslemlestelse.

Tenk deg at det er en varm juniettermiddag og du og familien pusler rundt hjemme. Tenk deg så at politiet som lyn fra klar himmel kommer og arresterer deg og ektefellen din, uten forklaring. Barna blir tatt med av barnevernet, mens dere blir slengt i hver deres celle med tre ukers brev- og besøksforbud.

I avhør får du beskjed om at det lenge har gått rykter i lokalmiljøet om at dere mishandler barna deres. Du får vite at barnevernet har tatt saken i egne hender og i smug fått barna undersøkt av den lokale legen, som har konkludert med at jo, de er blitt mishandlet. Det hele er helt ubegripelig. Du tror du drømmer. Du prøver så godt du kan å forklare at det er feil, du krever at barna skal undersøkes igjen. Men politiet føler de sitter på en kjempesak, og bruker all sin tid på å forberede rettsprosessen mot deg. Fire dager går.

Så blir barna endelig tatt med til en spesialist. Denne spesialisten konkluderer umiddelbart med at den første legen har tatt helt feil, barna har ikke blitt mishandlet. Du slipper ut av fengsel, men får ingen beklagelse, verken fra politiet eller barnevernet.

Det norsk-somaliske foreldreparet i Hordaland som opplevde alt dette, ble på mandag frikjent for siktelsen om kjønnslemlestelse, og kan dra tilbake til lokalsamfunnets mistenksomme blikk. De føler seg rettsløse og forfulgt på grunn av sin etniske bakgrunn. De to små jentene på tre og fire år er traumatisert. Av hensyn til dem, står ikke foreldrene fram og krever oppreisning. Men de skulle ønske at noen ba om unnskyldning. Og de skulle ønske at klappjakten på somaliske foreldre tok slutt.

Advokaten deres, Johan Eide, sier han er dypt urolig over et klima som gjør politi og barnevern «fullstendig nærsynte» i sin iver etter å få noen dømt for kjønnslemlestelse. De har pålegg fra høyeste hold. Justisministeren har gitt klar instruks om at han vil ha en fellende dom. Alt tyder på at både barnevern, politi og legekontor i denne saken har tolket det som hjemmel for å gå utenom alle gjeldende regler. Dette er en helt uholdbar situasjon, der norske verdier om rettssikkerhet og likebehandling blir ofret for å nå et tvilsomt politisk mål.

Storberget er fanget inn av det Sverre Sand ved Kvinneklinikken på Ullevål universitetssykehus betegner som massehysteri. Han sier til Klassekampen at folk ringer til klinikken og forteller at naboene fra Somalia har vært borte i helga og at de derfor tror at barna har blir omskåret. Den stemningen som er piska opp rundt kjønnslemlestelse står overhodet ikke i forhold til realitetene – nøkterne, vitenskapelige undersøkelser av omfang viser at det er et helt marginalt fenomen i Norge. Virkelig politisk lederskap hadde vært å roe dette ned, i stedet for å dra hele befolkningen inn i en meningsløs tystelek.

Saken i Hordaland har én god side: Den er dødsstøtet for kravet om tvungen underlivsundersøkelse. Vi ville fått en masse falske saker, og med det en masse fortvilte foreldre og skremte barn. I motsetning til hva mange tror, er det ikke bare å ta en kikk i trusa. I mange tilfeller må man være spesialist for å se om kjønnsorganene er skadet. Vi kan selvsagt utdanne en liten hær av slike spesialister, men da snakker vi hysteri på et helt nytt nivå.