KLASSEKAMP før Klassekampen.  Avisas sentrale opphavsmann Tron Øgrim løper fra politiet utenfor Stortinget under en ulovlig demonstrasjon mot Vietnam-krigen i april 1968. Foto: Arild Hordnes / NTB / SCANPIX
KLASSEKAMP før Klassekampen. Avisas sentrale opphavsmann Tron Øgrim løper fra politiet utenfor Stortinget under en ulovlig demonstrasjon mot Vietnam-krigen i april 1968. Foto: Arild Hordnes / NTB / SCANPIXVis mer

Klassekampen har fått et festskrift

Mye organisasjonshistorie, litt tynt med refleksjon.

ANMELDELSE: Klassekampen er et helt spesielt mediefenomen, det ser man fort når man vender blikket ut fra Norge. Det er langt mellom publikasjoner som har overlevd fra den maoistiske ungdomsrørsla, og at det finnes en dagsavis med røtter i marxisme-leninisme er unikt.
Årsaken til at dette er gått så bra, kan ikke skyldes nordmenns forkjærlighet for kommunismen, for den har aldri slått helt an. Det må snarere skyldes det avisa har vært i tillegg til å være seg selv.

Nå har avisa fått sin ca 43-årige historie skrevet. Det er blitt et festskrift, selv om vi ikke har noe jubileum, og boka er mer av en organisasjonshistorie enn en undersøkelse av ideer, former og politikk. 

Propagandakanal
I starten var Klassekampen mest av alt propagandakanal for ml-rørsla, men da Tron Øgrim og hans kumpaner tok den uhørte beslutningen å omdanne det smale talerøret til dagsavis, ble det nødvendig å utvide feltet betraktelig. I den tidlige perioden som dagsavis gikk det friskt for seg: økonomien var kaotisk, partiet ville detaljstyre redaksjonen, og en masse nye skribenter måtte aktiviseres, ikke minst de legendariske arbeiderkorrespondentene.

I dette kaoset tok etterhvert ml-nestoren Sigurd Allern styring, og han har uten tvil hovedæren for at avisa etterhvert ble pioner både som «møkkagraver» og som kultur- og kommentaravis.

Gjennom hele sin tid har redaksjonen vært herjet av konflikter, og når man leser denne historien, er det lett å se at kombinasjonen av autokratiske, mannlige toppledere og en fullstendig overarbeidet stab, er nødt til å skape friksjon og gnister. Det er interessant hvordan «arbeidernes» parti selv har hatt store problemer med å takle konflikter med sine ansatte. Streik i Klassekampen? En umulighet, men en nødvendighet ... og en masse bråk.  

Stemte blankt
Boka er skrevet av en insider, Alf Skjeseth, mangeårig medarbeider i avisa. Dette er både en styrke og en svakhet. Styrken er opplagt — Skjeseth har en masse egne erfaringer og en unik førstehånds tilgang til kildene. Ikke minst har han fått folk i tale fra ulike, motstridende standpunkter (med en klar overvekt av ja-folk).
Svakheten er først og fremst at han inntar en så nøytral posisjon at det hele blir litt forutsigelig.
Symptomatisk nok stemte Skjeseth blankt i en av de bitre personalkonfliktene som herjet avisa på 80-tallet. Han refererer stridighetene greit nok, men det er tydelig at han kvier seg for å melde noe eget standpunkt. Skjeseth er glad for at det er gått som det er gått, og han bestreber seg på å gi alle involverte den velfortjente ros.
Det blir mye organisasjonshistorie. Vi følger alle personalmessige endringer, den stramme økonomien, logistiske utfordringer og opplagets svingninger.

Gøy for spesielt interesserte, og det er en del av oss, men kanskje litt magert for den som vil forstå avisas egentlige forvandlinger, altså innholdet.

Narkoslave  
Vi får vite at avisa etterhvert mottok mange hundre millioner i statsstøtte, og det sier jo en god del om den norske formen for borgerlig diktatur. Men dette ble betalt med den idealistiske uklanderligheten. Referatene fra diskusjonene om statsstøtte er kostelig lesning:

«AKP(m-l) avviser kvart tilbod om stønad frå staten eller frå andre organ for monopolborgarskapet. Slik stønad er "kuler med sukkertrekk" som skal gjera partiet korrupt og omvandla det til ein narkotikaslave, som berre kan frelsa livet når det får "sprøyter" frå klassefienden». Wow!

Men det er en utvilsom mangel i en slik historie at det nesten ikke finnes sitater fra avisspaltene, ingen grundig eksemplifisering av innholdsmessige høydepunkter og bølgedaler. Og så mye som det er å ta av! Men kanskje Skjeseth vil passe seg for å legge seg ut med noen?

Mobbing
Bokas mest interessante «avsløring» handler om hvordan Michelets nyrekrutterte redaksjon etter omveltningene i 1997 også kom opp i arbeidsmiljøtrøbbel. Om Michelets våpendrager Magnus Marsdal, som etter sin tid i Klassekampen er blitt pådriver for fagrørsla, heter det i et brev fra en av de ansatte:

«Siden jeg begynte i avisa i januar 1998 har 3 oppegående, sterke, modige damer i redaksjonen blitt mobba på jobben slik at de har blitt syke av det. En mann i redaksjonen har hatt et kort sykefravær pga det samme. Den som er hovedansvarlig for denne mobbinga har ikke bare fått lov til å beholde sin stilling som mellomleder, han er nå både vaktsjef og nyhetsleder og i denne doble stillingen i full gang med å mobbe ut iallfall en tøff og sterk dame til.»  

Teit klisjé
Bokas tittel, «Å sykle på vannet», er en utslitt klisjé, støpt av Dag Solstad. Det er forstemmende at Solstads kvasimetafysiske forklaringsmodell for den faktiske kjempeinnsatsen folk utførte, er blitt så sementert at selv en som har vært med i sjauergjengen, forfatteren av denne boka, Alf Skjeseth, leser sin egen fortid i slike termer.
Å «sykle» på vannet er kanskje en treffende, poetisk metafor for svermerisk utopisme, men har fint lite å gjøre med det faktisk harde arbeidet som ble gjort for å lage en slik avis. Hadde de mange sliterne som bygde dette usannsynlige bygget kastet bort tiden med vannsykling, ville det aldri blitt noen avis. 

Klassekampens historie burde vært en bauta over nettopp dem blant de norske maoistene som skjønte at det gjaldt å brette opp ermene og delta i virkeligheten, og legge til side lærdommene fra søndagsskolen.

Avisa Klassekampens paradoksale eksistens er et ypperlig utgangspunkt for refleksjoner om nettopp forskjellen på ønsketenkning og ingeniørkunst, poetisk svermeri og hardt arbeid. Skjeseth reflekterer lite, han har gitt oss et bidrag til avisas historie, men noe ærend utover det, har han kanskje ikke hatt.

« «Sykle på vatnet - historia om Klassekampen» »

Alf Skjeseth