Kloden har feber

Det er virkelig frustrerende å oppleve at man kommer til klimamøtet for å diskutere de store spørsmål, men bare får en reell diskusjon på videreføring av Kyoto-protokollen.

PÅ MANDAGS MORGEN kom jeg hjem fra Kenya, etter tre dager med klimaforhandlinger. Jeg opplevde et enormt gap mellom de mange engasjerte og ambisiøse talene fra miljøvernministere på konferansens første dag og de veldig små framskrittene vi kunne vedta på tredje dag. Heldigvis er mange miljøvernministere enige med meg i at vi nå må søke etter nye grep som kan løse opp den fastlåste forhandlingssituasjonen.Klimatrusselen framstår mer alvorlig og konsekvensene nærmere i tid enn man forutså for bare 2-3 år siden. Nye modellberegninger og nye observasjoner av klimaendringene kommer i stadig økende tempo. Likevel pågår klimaforhandlingene i sitt eget tempo - langsomt!Det er landene selv som må komme fram til hva de vil gjøre - hvilke oppgaver de vil løse i fellesskap. Det grunnleggende problemet for å få på plass de nødvendige utslippsreduksjonene, er at mange land fortsatt ikke ser det som sitt ansvar å redusere sine utslipp. I hvert fall vil de ikke forplikte seg internasjonalt til dette.

KYOTO-PROTOKOLLEN var et viktig første skritt, men langt større utslippsreduksjoner er påkrevd. Det er behov for at enkeltland går foran og viser vei, både med nasjonale mål og nasjonale virkemidler. Selv om de europeiske landene, inklusive Norge, har påtatt seg forpliktelser i Kyoto og kommet langt i bruk av virkemidler for å overholde den, så må vi se lengre fram. Norge har slått fast, både i Nairobi og tidligere, at vi er klare til å ta vår del av de globale utslippskuttene. Noen har oppfattet dette som lite konkret fra vår side. Jeg mener det er opplagt at «vår del» ikke kan være forholdsvis svakere enn det verden totalt skal ta. Derfor må vi planlegge for minst 50 prosent reduksjon innen 2050 og sette oss milepæler underveis på minst 20-30 prosent reduksjon innen 2020-2030.I Nairobi ble landene som i dag er parter til Kyoto-protokollen enige om en arbeidsplan for forhandlinger om nye forpliktelser etter 2012. Men dette er bare 35 land som står for rundt 30 prosent av verdens utslipp. Når vi vet at verdens utslipp må reduseres med minst 50 prosent innen 2050 for å unngå dramatiske klimaendringer, er det åpenbart at denne gruppen av land er utilstrekkelig - selv om de stanset sine utslipp i morgen.

DET ER SAGT før, men det må gjentas: De to gjenstående industrilandene, USA og Australia, må påta seg reduksjonsforpliktelser. Spesielt USA, med vel 20 prosent av verdens utslipp, kan ikke fornekte sitt ansvar. Det er oppmuntrende at en rekke delstater i USA ikke vil vente på Bush-administrasjonen. De vedtar utslippstak på delstatsnivå og følger opp med virkemidler. Al Gore uttalte da han var i Norge tidligere i høst at en endring i USAs kurs kunne skje allerede under president Bush. Jeg håper han har rett i det.Skal vi få kontroll over de globale utslippene, må også de store utviklingslandene med raskt voksende utslipp med i et forpliktende samarbeid. Kinas utslipp vokser årlig like mye som Storbritannias totale utslipp. I løpet av få år vil Kinas totalutslipp ha passert USAs. Derfor må Kyoto-landene også dra lasset for å få en langt bredere allianse på plass, med land som sammen med oss kan få de samlede utslippene ned til et nivå hvor kloden ikke får feber.

JEG SER DET som helt avgjørende at vi kommer frem til en bred, ambisiøs og forpliktende klimaavtale. Dette kan bare skje innenfor rammen av FNs klimakonvensjon. Samtidig er framdriften i klimaforhandlingene så dårlig at vi må se etter nye måter å sette fart på. Det må være et større politisk trykk inn i forhandlingene. Vi må engasjere statslederne i økende grad for at miljøvernministrene skal få de nødvendige fullmaktene til å forplikte nasjonene i tilstrekkelig grad. Vi må arbeide tettere politisk for å komme opp med løsninger og forhandlingsutspill som skaper større bevegelse. Skal vi få med utviklingslandene må vi også diskutere andre typer forpliktelser, som for eksempel energieffektivisering og teknologisamarbeid. Vi må bygge tillit hos utviklingslandene. Det krever for det første at i-landene tar sitt historiske ansvar for klimautviklingen og gjennomfører kraftige utslippsreduksjoner. For det andre må vi bistå utviklingslandene bredt med utslippsbegrensninger, teknologiutvikling og tilpasning.Sverige vil, med bistand fra Norge, være vertskap for et internasjonalt klimamøte (utenfor forhandlingene) i juni neste år. Her vil et mindre antall miljøvernministere, fra både utviklingsland og industriland, uformelt drøfte hvordan man kan komme videre. Jeg tror det er stort behov for denne type løsningsrettede diskusjoner.

FRA MIN SIDE blir det viktig å benytte denne type anledninger til å få tilslutning til et langsiktig mål som ramme for framtidige utslippsforpliktelser. EU og Norge har gått inn for at vi begrenser temperaturøkningen til 2 grader celsius (fra før-industrielt nivå). Dette målet innebærer at verdens utslipp minst må halveres innen 2050.Gjennom Lavutslippsutvalget har Regjeringen fått seg forelagt et solid grunnlag for hvordan vi kan snu vår utslippsvekst og utvikle et klimavennlig Norge. Vi skal ha en bred offentlig høring av rapporten fra Lavutslippsutvalget, og jeg ser fram til å motta en rekke verdifulle synspunkter og forslag til arbeidet med å «klimavaske» Norge. Til neste år vil jeg også legge fram en stortingsmelding om sektorvise klimahandlingsplaner.Norge er godt stilt til å møte klimautfordringen. Klimaeffektene vil ramme hardt i nord, men vi har et inntektsgrunnlag og teknologisk kompetanse som gir oss mange muligheter.Vi kan og bør bruke vår rikdom og spesialkompetanse til global forebygging av klimaendringer. Ett eksempel: Regjeringens satsning på CO2-fangst og -lagring er ikke bare begrunnet ut fra Norges egne behov. Fossile brensler vil være sentralt i verdens energibruk i lang tid framover. Da må vi utvikle teknologi som kan gjøre noe med klimagassutslippene fra disse energikildene. Får vi ned prisen på CO2-håndtering slik at denne teknologien kan komme i bred bruk, kan vi virkelig bidra til globale utslippsreduksjoner.

SAMTIDIG MÅ VI bistå utviklingsland med å skaffe seg klimavennlige energisystemer og med tilpasning til allerede uunngåelige klimaendringer. Et positivt skritt som ble tatt i Nairobi var at man ble enige om et femårig program som først og fremst vil bistå utviklingsland med tilpasning til klimaendringer.Jeg avsluttet min deltakelse på klimaforhandlingene med å besøke Mara-området. Der driver WWF et Norad-støttet prosjekt for bedre forvaltning av Mara-elven. Vannforsyningen til hundretusener av mennesker og dyr er truet på grunn av endret nedbørsmønster, overforbruk av vannet og ødeleggelser av vannkildene. Klimaendringene er ikke alene årsaken til dette. Men utfordringene med å skape balanse mellom vanntilgang og vannforbruk i et tørt område blir så mye større når klimaendringene kommer på toppen. Fattige mennesker i tørkeområder i Afrika og andre utsatte områder trenger ikke enda mer marginale livsbetingelser. Å bekjempe klimaendringene handler også om deres livsgrunnlag og utviklingsmuligheter.