Klokt om Kivijärvi

Kamerakunstneren Kåre Kivijärvi (1938-1991) rakk å bli en myte mens han levde. Gjennom Eli Høydalsnes' nye bok har hans fotografier fått en posthum posisjon som plasserer dem med tyngde i kunstlandskapet.

Kåre Kivijärvis karriere var relativt kort, men intens. Selv hevdet kunstneren at hans fotografiske produksjon kunne rommes i ei skoeske. Han fotograferte ikke i utide, og arbeidet etter den selvpålagte regelen om at en eksponering skulle feste det optimale potensial hos motivet.

Høydalsnes beskriver hans billedskapende egenart som en blanding av solid erfaring, inntrykksvarhet og «parathet».

Dette gjorde ham årvåken for motiviske muligheter som forente følsomheten for det avgjørende øyeblikket med ambisjonen om å formidle «en veldig ro» gjennom bildet.

Ingen naturbegavelse

Denne dobbeltheten gjør Kivijärvis fotografier til komplekse bilder som åpner seg langsomt og inviterer til flere fortolkninger. Selv om han var kven og hadde mye av sitt virkefelt på den folkeglisne og værharde Nordkalotten, forteller ikke livet om den fødte naturbegavelsens fotografiske praksis.

Iherdig selvskolering, praktisk erfaring fra presse og andre fototjenester samt studier på kontinentalt toppnivå disiplinerte og kultiverte kamerasynet.

Dette ble den basis som ga styrke til å distansere seg fra formalismen hos hans tyske læremester Otto Steinert og søke etter et nytt grep på virkeligheten.

Kivijärvi kalte seg fotojournalist, og i den profesjonen var han tilknyttet både norske og finske medier.

Selvportrett

Likevel viser hans reportasjefotoer fra trålergastenes liv på Barentshavets bølger, læstadianernes møter i Finnmark eller de indiske troendes ritualer ved Ganges en sammensmeltning av en tilstedeværende aktpågivenhet og lojal lydhørhet som resulterer i bilder av en annen art og intensitet. Ja, en uforbeholdenhet overfor den andre som ikke bare følger, men når ut over neorealismens humanisme.

Høydalsnes ser Kivijärvis kamerakunst både i lys av eksistensialismen og som eksempler på Roland Barthes' ord om «konfrontasjonen med den umedgjørlige virkeligheten». Hennes teoretiske tyngde kommer best til anvending i gjennomgangen av kunstnerens kjente selvportrett fra Øst-Grønland, som både ved sin motiviske regi og metakarakter ansporer til fortolkningen av fotografens to verdener og nomadiske identitet.

Her er det på ingen måte søkt å fokusere de store eksistensielle spørsmål.

Bokas billedmessige del - som ledsages av kunstnerens egne kommentarer til de enkelte motiver - rommer en rad av hans mest kjente arbeider i svart-hvitt.

De synliggjør den betydningen han selv tilla mørkeromsprosedyrene, som tilsatte kopiene «den rette musikk». Sikkert overraskende for de fleste er eksemplene på Kivijärvis fargefotografi, hvor hans scener fra Nepal i 1963 når ut over den eurosentriske eksotismen og foregriper dagens globale billedbevissthet.

Men også innenfor denne skalaen lar han oss - med Høydalsnes' ord - først og fremst «oppleve fliker av sin egen sjels ensomme og motsetningsfylte landskap».