Klønete St.Thomas

Det var en klønete St. Thomas vi fikk i fanget på åpningen av hans omfattende turné, som skal bringe ham til Royal Albert Hall.

Det er vel to måneder til St. Thomas står på den mest prestisjetunge engelske scenen som første norske rockartist.

Skal det bli vellykket, må det justeringer til. Men det er ingen grunn til bekymring, for Thomas Hansen kan bedre enn det han presterte fredagskvelden foran et hovedsakelig entusiastisk publikum.

Rock uten patos

Unge herr Hansen ser ut som en mambo: Imaget er nerdete, som en voksen gutt som aldri har flyttet fra mamma.

Det er greit nok og står i stil til sjangeren og tidsånden. St. Thomas med band er en slags elektrisk fetter av Kings of Convenience. Her settes enkle melodier i fokus på en ærlig og ujålete måte uten hjelp av rockpatos og testosteron.

St. Thomas har gitt ut to cd-er som inneholder alt fra gull til gråstein. Og når han skinner som best, er det som en uslepen diamant:

Uvøren, skranglete og varm - med en vokal som ligger et sted mellom Lars Lillo-Stenberg og Neil Young. Og konserten hadde absolutt slike øyeblikk.

Men de ble for få.

For mye preik

Mye ufokusert preik, i hovedsak på engelsk, ble sjelden morsomt. Artister må gjerne være standupere og entertainere, men fungerer det ikke, må de ha selvinnsikt nok til å stoppe.

Det som kunne blitt en trivelig samling rundt leirbålet, ble delvis en kjedelig, søvnig og gnomete hjemme-alene-fest.

Rock handler ofte om å snu bunken. St Thomas er tydelig inspirert av Neil Young-platene foreldrene hans spilte. Men for publikum med slike referanser som en del av arvestoffet, settes det store krav til musikken og utøverne. Bandet, som både trakterer fiolin og trekkspill, passer St. Thomas med sitt kontrollerte og forsiktige samspill. Men hvor ble det av dynamikken og variasjonen?

St. Thomas er en underlig plante som kler norsk musikkfauna, men han må bevise mer for å forsvare den posisjonen han har fått - både i inn- og utland.