HVA GJØR KNAUSGÅRD i år 2020? Han skriver på  «Min kamp. Førtitredje bok», mener Kjetil Rolness i denne fremmadskuende kommentaren. 
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
HVA GJØR KNAUSGÅRD i år 2020? Han skriver på «Min kamp. Førtitredje bok», mener Kjetil Rolness i denne fremmadskuende kommentaren. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Knausen som fødte et berg

Karl Ove Knausgård er den nye Hamsun, Mykle, Elvis og Obama. Hvor skal det ende? spør Kjetil Rolness i denne kommentaren.

|||HAN ER SLITEN NÅ. Det stadig lengre og gråere håret henger som frynser fra et gammel teppe over tastaturet. Furene mellom øynene har snart nådd inn i beinet. Ansiktet ligner en maske av aske. Han greide toogtredve sider i dag. Takk Gud for de hemmelige privattimene hos Frid Ingulstad.

Vi er i en femromsleilighet i Malmö. Året er 2020. Karl Ove Knausgård holder ut, midtveis i «Min kamp. Førtitredje bok», en energisk og detaljrik roman om et ydmykende toalettbesøk under Aschehougs hagefest i 1999. Heldigvis kan han røyke inne nå, gi faen i husarbeid, bare skrive, skrive, være i teksten, et annet sted, mer virkelig enn livet. Kona og de sju ungene flyttet tilbake til Stockholm etter en smertelig, men betagende skildret skilsmisse i bind 34-37. De andre beboerne fulgte etter i fjor. De orket ikke bo under beleiring.

HELIKOPTERE KRETSER rundt blokka hele døgnet. På gateplan kjemper politi og helsepersonell mot paparazzifotografer, reality-TV-team og en oppspilt Agnes Moxnes fra NRK P2: «Jeg har besøkt ham før! Slipp meg inn!» Forfatterens fans og disipler, de såkalte knauserne, har rigget seg til med bobiler (av merke Knaus) og bannere: «Vi er glad han finnes.» «Han skriver vårt liv.» Bak sperringene lyder militante rop: «Én kamp! Ett blod! Ett folk!» Det er knauzistene, unge alvorlige menn med skinnfrakk og Hitler-sveis, glødende av lengsel etter jorden, slekten og det norske tyvetallet.

Knausgård hater dem, og ser stivt framfor seg når han av og til skysses ut av huset for å handle hummer, føre oppstyltede litterære samtaler med vennen Geir, eller bla i kunstbøker med gamle oljeskisser av grønnlige skyformasjoner. Små gjøremål som fordriver tankene på den storpolitiske krisen han har skapt.

Svenske myndigheter vil tvangsreturnere Knausgård etter hans oppfordring om å bombe «det lille fittelandet», skyte dets menn og voldta dets kvinner (MK2, s. 333). Den norske regjeringen vurderer på sin side å internere alle partysvensker og nasjonalisere IKEA-varehusene siden Svenska Akademien nekter å gi Nobelprisen i litteratur til den nye Hamsun. «En krigserklæring», sier statsminister Siv Jensen, som skamroser Knausgårds litterære behandling av flyktninger, narkomane, moderne kunst, babyrytmikk og keisersnitt.

NORGE I KRIG, mot Sverige? På grunn av en bok? En sinnsyk tanke. Akkurat som  utgangspunktet: selvbiografisk seksbindsroman med tittel fra helvete. Men allerede høsten 2009, ved utgivelsen av de første bindene, ble leserne besatt, og ville snakke om det. Ofte. Lenge. Når som helst, hvor som helst, med hvem som helst. Innimellom undret de seg: «Hvorfor snakker vi så mye om Knausgård?» Og så var det på?n igjen, til noen sa: «Knausgård sier det verste han vet er å bli snakket om.» Da tok debatten helt av.

Kjær forfatter fikk nytt navn: Knaus, Knausen, Knausern. Noen oppfant knausbrødet, andre ble rammet av knaustrofobi. Det var ikke ende på vittigheter, analyser, spekulasjoner og bekjennelser. «Knausgård» ble mest populære søk på Atekst. Folk ofret arbeidsøkter og skiturer for å følge diskusjonstråder på Knausbook. Samlesning overtok for samleier i de utdanna mellomlaga: «Nå for tiden ligger vi bare og knauser. Kona med eneren, jeg med toern.»

Etterhvert glemte folk ordet for en liten rund bergtopp. Selv Google Bilder foreslo automatisk «knausgård» om du tastet «knaus». Én ting var å overskygge alle andre forfattere, kunstnere og kjendiser. Å erobre mediene, offentligheten, hele kulturfeltet. Men Knausgård var i ferd med å underlegge seg grunnleggende bestandeler i norsk natur! Hele vårt vidstrakte land, med knaus og knatt, busk og kratt, fjord og fjell og is på hell, ble dag for dag besjelet av en velkledt, dyster sørlending med farskompleks.

DET BLE FOR MYE for enkelte. Forfatterkollega Jan Kjærstad, også kjent som «mannen uten hake» (MK2, s. 508), prøvde seg som knausbrems, men ble overkjørt av debatt. Litteraturvitere skrev lange kronikker om sin egen mangel på ord i møte med «Min kamp». Fremragende vitenskap ved Senter for Knaus- og Kjønnsforskning kunne imidlertid avsløre verket som kvinnelitteratur med tvilsomt kvinnesyn.

Oslo Markedsknausskole opplevde søkerstorm til kurset «Selvutlevering og storytelling som brandingstrategi». Skriveknausakademiet i Hordaland lærte elevene å drikke, bli forelsket og skjære seg i ansiktet med kniv. Norsk Knauskringkasting sendte stadig nye, utvidete repriser av Bokprogrammets fluktstolsamtale fra september 2009 (inkludert Knausgårds undrende spørsmål til intervjueren: «Hvilken dato er det i dag? Åttende?»). En desperat Fredrik Skavlan fingerte et hypereksklusivt intervju med den mediesky kulthelten, men ble avslørt. Det var Erik «Myggen» Mykland som satt der i skinnstolen og virket utilpass.

HVORDAN SKRIVE etter Knauschwitz? Norske forfattere ble nødt til å tenke nytt i møte med sin overmann. Erlend Loe begynte som sykkelbud, Henrik Langeland gikk tilbake til næringslivet, Espen Stueland ble maratonløper på heltid, Tore Renberg viet all sin skaperkraft til synthpopen. Ari Behn pådro seg en langvarig depresjon, senere skildret i den lavmelte diktsamlingen «I knausens skygge». Solstad og Fløgstad holdt posisjon etter rosende omtale i «Min kamp», mens andre gjorde suksess etter navnebytte: Knaus Hagerup med barneboka «Markus og Karl Ove», Yngve Hagemann med «De blyge pusser opp hus». Selv Kjærstad fikk plaster på haka da «Knausgårdskronikkene 2010-2016» vant Bragepris i sakprosaklassen.

Men hva med Knausgårds eget forfatterskap? Etter sjette bind tok panikken leserne: Samlivet med Karl Ove var slutt! FrP krevde at kulturministeren grep inn for å forlenge serien: «?Min kamp? er ?Drømmehagen? for voksne! Den kan ikke bare forsvinne!» Knausgård fikk til slutt et tilbud han ikke kunne motstå: 10 mill. i forskudd fra Oktober, 50 års arbeidsstipend fra Forfatterforeningen, ny PC fra regjeringen. Derfor sitter han der fortsatt, oppi blokka, bak persiennen og skriver ut de siste restene av seg selv. Det eneste som avbryter knatringen, er gråtetoktene.

Hva skjer når han ikke husker eller orker mere? Hva om han dør? «Det forandrer ingenting,» sier forlagsredaktør Geir Gulliksen. «?Kampen? kommer i nye formater og kanaler. Det blir lydbok, bildebok, sitatbok, quizbok, biografi om faren og kokebok med svigermor. Det blir tegneserie og dataspill. Til høsten kommer filmen og TV-serien med Trond Espen Seim hovedrollen. Vi har også stor tro på den oppblåsbare Knausdukken, som lager lydene folk har lært å elske fra bøkene. Enten: Åååhhh. Åååhhh. Åååhhh. Eller: FAEN. FAEN. FAEN.»