NY PAMFLETT: Eivind Tjønneland går til angrep på det kultursynet som ligger i forfatter Karl Ove Knausgårds selvutleverende masochisme. Foto: Randi Fuglehaug
NY PAMFLETT: Eivind Tjønneland går til angrep på det kultursynet som ligger i forfatter Karl Ove Knausgårds selvutleverende masochisme. Foto: Randi FuglehaugVis mer

Knausgårds kulturmasochisme

LITTERATUR: Forfatter Karl Ove Knausgård behersker oss ved å fremstå som undertrykt. Som lesere blir vi slavens slaver.

||| FORFATTEREN KARL OVE KNAUSGÅRD har suverent vunnet kampen om offerstatus og hylles nå av leserne i en kulturmasochistisk orgie.

Han elsker tilsynelatende nedreverdigelsen:

«(...) jeg kunne utholde hva det skulle være av ensomhet og fornedrelse, det fantes ingen bunn i meg, bare kom med det, dager, kunne jeg tenke, jeg tar imot, jeg er en brønn, jeg er det mislykkedes, det elendiges, det stakkarsliges, det ynkeliges, det pinliges, det gledesløses og det forsmedeliges brønn. Kom med det! Piss ned i meg! Drit også, hvis dere vil! Jeg tar imot! Jeg holder ut! Jeg er selve utholdelsen!» (Min kamp 1, s. 325)

KNAUSGÅRD LAR SEG dominere av andre i sosiale situasjoner: «Jeg underordnet meg, nesten helt til selvutslettelsens grense; det de måtte mene og tenke, satte jeg, ut fra en eller annen for meg ustyrbar indre mekanikk, før mine egne tanker og følelser.» (Min kamp 2, s. 67) «Jeg lever av å skrive om hver minste pinlighet jeg har blitt utsatt for» (Min kamp 2, s. 179). Vennen Geir uttrykker det slik i samme roman: «Han har skapt seg en karriere på å fortelle om hvor mislykket han er. Den ene triste og tragiske episoden etter den andre. Bare skam og anger over hele fjøla».

Her ser man konturene av en person som elsker å lide nederlag. Det er masochisme.

I ET INTERVJU med Tore Renberg i Samtiden 1-2010 sier Knausgård:

«Jeg er en som jatter med folk, og som er nesten uhyggelig konfliktsky. Etter å ha levd i førti år på den måten, uten å ha sagt hva jeg tenker og mener, er det klart at det har bygd seg opp et visst trykk. Det ligger også noe selvdestruktivt i det. Et ønske om å ødelegge meg selv fullstendig. Det er egentlig en herlig tanke for meg».

I artikkelen «Kampen om offerstatus» skriver Trond Berg Eriksen: «(...) offeret er moralsk overlegent. I denne stemningen kan man bare gjøre seg større enn alle andre ved å gjøre seg mer trakassert enn alle andre. Den som greier å stilisere seg selv som 'offer', har vunnet et ideologisk overtak» (Nytt Norsk Tidsskrift, 3-1986).

I ENGLAND OG TYSKLAND
innebærer «cultural masochism» eller «Kulturmasochismus» å nedtone eller ødelegge den egne kulturelle tradisjonen gjennom naiv multikulturalisme eller nihilistisk pluralisme.

Jeg kaller Knausgård kulturmasochist, men i en annen betydning. I debutromanen Ute av verden gjorde gråtetoktene og stakkarsligheten, samt gleden ved å velte seg i det pinlige og smertefulle, masochisme til en nærliggende beskrivelse av hovedpersonen.

Enkeltpersoners masochisme er ennå ikke kulturmasochisme. I boken Glede ved lidelse — masochisme og samfunn (1941) beskrev psykoanalytikeren Theodor Reik det han kalte «sosial masochisme». Han prøvde å bygge bro mellom seksuell perversjon og det han kalte en allmenn innstilling til livet. Med sosial masochisme forsto Reik en underdanig og lidende innstilling til livet som alltid medfører nederlag, forsakelse og ulykke. Når dette blir en kulturell strømning, er betegnelsen «kulturmasochisme» treffende. 

KULTURRADIKALISME er kulturmasochismens motsetning. Politisk sett har kulturradikalismen knyttet an til idealene fra den franske revolusjonen: Frihet, likhet og brorskap, samt troen på fremskritt gjennom vitenskap og opplysning. Den individuelle, psykologiske siden av kulturradikalismen har bestått i selvgranskning eller «selvanatomi», som Ibsen kalte det. Disse to sidene er avhengige av hverandre. Hvis man bare krever ytre, samfunnsmessig forandringer uten en tilsvarende dannelse i det enkelte mennesket, oppstår en ubalanse mellom kulturradikal politikk og individuell utvikling. Likhetsidealene kan kvele frigjøringsbestrebelsene.

Slik sett dekker Knausgårds romanprosjekt et behov som verken «Dannelsesutvalget» eller innføring av «dannelse» som et eget studiepoengskurs ved universitetet kan erstatte. Min kamp er en dannelses- og oppvekstroman, og har gitt gjenkjennelse til mange. Men erkjennelsen beveger seg bare langsomt fremover i de fire bindene. Det å gasse seg i det pinlige for enhver pris, gir ikke nødvendigvis noen ny erkjennelse. Den kanskje viktigste blokkeringen for innsikt er at Knausgårds angst for den straffende faren reproduseres i hans romantiske åpenbaringsestetikk.

Inspirasjonen, begeistringen, dette at noe «åpner seg» er gjennomgående i Min kamp: «(...) noe i meg hadde åpnet seg, jeg var plutselig mottagelig for alt, og den verdenen jeg befant meg i midten av, var ladet av mening». (Min kamp 2, s. 328 ) Men vi får ikke vite hva som åpnet seg, og vi får heller ikke vite noe mer enn at verden er «ladet med mening». «Åpningen» blir en tom påstand som hausses opp med utropsord: «Åh, det fylte meg, det var sublimt, det var verden som åpnet seg.» (Min kamp 2, s. 398)

NÅR DEN UNGE Knausgård ligger og venter på straffen fra faren, så minner det påtakelig om den romantiske åpenbaringsestetikken han senere utvikler:

    Jeg la meg ned på sengen igjen. En skjelving løp ukontrollert gjennom brystet,
    en ny flom av tårer kom rennende.

    Åååå. Ååååå. Ååååå.
    Nå kom han snart.
    Jeg visste det.
    Snart ville han komme. (Min kamp 3, s. 45)

Den uforståtte forbindelsen mellom den straffende faren og åpenbaringsretorikken blir kjernepunktet i Knausgårds estetiske ideologi.  

KNAUSGÅRD BEKJENNER seg til en kritikk av likhetstanken og har et slags indre raseri mot sosialdemokratiet, samtidig som han står i den kulturradikale selvbekjennelsestradisjonen som skal frigjøre mennesket fra indre og ytre stengsler. Selverkjennelsesprosjektet blir en nødvendig motvekt mot likhetsprosjektet. Men når Knausgård føler seg kvalt av sin egen tilpasningsdyktighet, så skyldes det ikke sosialdemokratiet, men en despotisk far som har skapt masochistisk underdanighet.

Knausgård behersker oss ved å fremstå som undertrykt. Som lesere blir vi slavens slaver. Føljetongformen skaper lesermasochisme: Bare vi venter lenge nok, så kan noe dårlig hos Knausgård blir bra enten som kontrast eller som gjentagelse av et mønster Knausgård selv ikke har kontroll over. Dermed manipuleres vi som lesere til å forvente det kommende. Det religiøse håpet på det som skal komme blir den kvasi-teologiske begrunnelsen for det kommersielle føljetong-prosjektet. Lemenmarsjen mot Gud og Mammon blir to sider av samme sak.

FOR Å UNNGÅ å bli forført av Knausgårds selvmotsigende selvutleveringsprosjekt, må kulturmasochismen avsløres som ideologi.