NY BOK: Tittelen på Karl Ove Knausgårds første essaysamling lyder «Sjelens Amerika». Det er naturlig å lese den i sammenheng med maratonbedriften «Min Kamp I-VI»
Foto: Berit Roald / Scanpix
NY BOK: Tittelen på Karl Ove Knausgårds første essaysamling lyder «Sjelens Amerika». Det er naturlig å lese den i sammenheng med maratonbedriften «Min Kamp I-VI» Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Knausgårds nye bok er bedre enn «Min kamp»

Famlende, men modig forsøk på å tenke høyt.

ANMELDELSE: Med «Sjelens Amerika» vender Karl Ove Knausgård tilbake til flere av temaene fra «Min kamp». Men med essayets form blir refleksjonene ofte mer nyanserte. Er dette hans beste bok så langt?

Fremdeles hungrer Knausgård etter virkelighet, etter det som er ekte. Med en referanse til den amerikanske forfatteren David Shields drøfter han hvordan dette har gjort seg gjeldende i litteraturen generelt de siste tiårene: «vil vil ha det autentiske, vi vil ha verden tilbake», skriver Knausgård, men påpeker samtidig at det er en uoppnåelig forestilling.

Shields har også sagt at hvor han før var villig til å skrive romaner som skapte større rom rundt refleksjonene sine, foretrekker han nå den rene refleksjonen. Hvor «Min kamp» uttrykte førstnevnte strategi, essayistiske partier omsluttet av et enormt korpus, kan Knausgårds tekstsamling uttrykke en dreining mot en knappere framgangsmåte hvor konteksten er fraværende eller mer begrenset — nærmest som en intensivering av virkelighetshungeren, som hos Shields.

Flere av disse tekstene er riktignok skrevet før «Min kamp», men flere er også nye, og måten de presenteres på er samlet sett også en annen enn hvordan romanen skaper en større spenning mellom del og helhet. Et slikt påtrykk fra konteksten kan være det som redder de mest banale refleksjonene fra å framstå som banale fordi de i romanen kan virke mer flertydige. «Et av romanens viktigste kjennetegn er at den er ironisk», skriver Knausgård i essayet «Litteraturen og det onde» og påpeker at ethvert utsagn, enhver setning, er omsluttet av et hele som virker tilbake på ytringen og gir den en større kompleksistet enn den ville hatt i for eksempel en pamflett eller i en nyttårstale. Det er hvorvidt litteraturen kan være moralsk eller amoralsk Knausgård er inne på her, men det kan også forstås videre, om litteratur generelt.

Å fjerne rammen, la grublingen eller essayistiske partier få stå der nakne, kan derfor være risikabelt — og av og til ganske meninsgløst. Hvor rommet i «Min kamp» fikk bestanddelene til å lyse av en romantisk inderlighet, som paradoksalt nok kunne tømme dem for ironi og flertydighet, oppleves essayene nå, uten et tilsvarende rom, som mer nyanserte.

Til og med gjenkjennelige tanker og avsnitt fra «Min kamp», som riktignok nå er satt inn i en annen sammenheng, oppleves nå som mer dyptgripende. Selv om innsiktene av og til kan være enkle, fremdeles på grensen til det banale, slik dype erkjennelser ofte kan være når man forsøker å beskrive dem, gjør språket de er formidlet i, essayets famlende og høyttenkende form, at man som leser i større grad kan tilegne seg det samme blikket og at flere lag trer tydeligere fram.

Det beste eksempelet på dette er trolig «Den brune halen» — et essay om driting som ble fjernet fra manuset til sjette bind av «Min kamp».

(Flere avsnitt er mer eller mindre de samme som i «Min kamp», men refleksjonene rundt avføring, og det private gjøremålet det er å bæsje, er «nye».)

«Å komme seg fra heisen til toalettet uten at tilstanden skulle bli avslørt, kunne gå,» skriver Knausgård, og med stor selvbevissthet pønsker han ut ulike måter han kan skjule at han må drite overfor Linda. Det er kanskje lite som skiller denne teksten stilistisk fra «Min kamp».

Også tematikken, frykten for å bli avslørt, forsøket på å skjule skammen er gjenkjennelig: Han forestiller seg at han kan plukke opp en ryggsekk fra gulvet for å kunne gå krokbøyd mot do, at han kan spørre Linda om å sette over kaffen, samt mange flere avledningsmanøvre.

Skammen er overgripende, ønsket om å gjemme vekk sin egen kropp, totalt. Man må igjen lure på hvor den kommer fra, og hvorfor den er så overdreven, samtidig som det kan innvendes at Knausgård generaliserer i overkant mye når han gjør denne skammen allmennmenneskelig: «Å drite er noe vi skjuler», skriver Knausgård, «både rent fysisk, ved å stenge oss inne når vi gjør det, men også ellers, siden vi så godt som aldri snakker om det».

I likhet med de fleste jeg kjenner fra min egen generasjon, menn så vel som kvinner, har jeg lite problemer med å si høyt at jeg må bæsje — i hvert fall når trangen er som størst og jeg stormer inn gjennom døra til min egen leilighet. Hvorfor gjemmer Knausgård bort sin egen kropp på denne måten?

Samtidig, ved å beskrive denne skammen, gir han den til kjenne, og han går til rette med den, slik han for så vidt også gjorde i «Min kamp». Som en selvstendig tekst, avsondret fra et mer ensformig hele, er det likevel som om refleksjonene — det essayistiske — kommer klarere fram, i tillegg til at teksten virker mer humoristisk enn den antakelig ville framstått i romanen.

Et annet eksempel er åpningsteksten, «Ti år», en slags korttekst eller novelleaktig innledning til samlingen. Den første setningen lyder: «På kne foran toalettskålen forsøker jeg å spy så lydløst som mulig.»

Hva minner dette «på kne» om annet enn en som kneler foran et annet menneske, kanskje foran presten for å motta nattverd. En slik tolkning er helt i tråd med hvordan Knausgård stadig vender tilbake til lengselen etter meningsgrunn og tro. Samtidig er det noe uhørt, nesten blasfemisk, over det å sammenstille toalettskålen med en alterring på denne måten, parodisk og inderlig på en og samme tid, som får meg til å tenke at «Min kamp» også kan ha vært fulle av slike motiver, og som gjør at «Sjelens Amerika» kaster nytt lys over hele forfatterskapet.

Enhver essaysamling skrevet av en skjønnlitterær forfatter, utgitt i kjølevannet av en eller flere ordinære utgivelser, må nødvendigvis også leses i sammenheng med disse, enten som en åpenlys programerklæring, et slags forsvarsskrift, eller som en mer generell poetikk hvor forfatterens kunst- og litteratursyn virker tilbake på tidligere utgivelser på en mer tilslørt måte. I begge tilfeller er det like fullt forfatterens livssyn og verdenssanskuelse som kommer til uttrykk.

Jan Kjærstad har flere ganger skrevet om hvordan de «fleste litterære diskusjoner dreier seg om skinnproblemer; man krangler om fargen på skinnet istedenfor å debattere om det er en mus eller en løve man henviser til». Knausgård er dette vel bevisst og begrenser seg i liten grad til de litterære problemstillingene. Enten han skriver om arbeidet som konsulent på den siste bibeloversettelsen, eller skriver en katalogtekst til utstillingen «Untitled Horrors» av Cindy Sherman, gjør han eksplisitt rede for sitt kunst- og menneskesyn.

Når han dessuten i tittelessayet skriver om Knut Hamsun, framhever hans rotløshet, og gjør Amerika til et bilde på sosialt kaos, blir sammenkoplingen mellom litteratursyn og livssyn igjen svært tydelig: Også Knausgård lengter etter å høre til, etter å høre hjemme, og har, i likhet med hva Hamsun hadde, en uttalt dragning mot det reaksjonære — naturligvis uten de samme politiske implikasjonene. For Knausgård handler det mer om å avdekke hva denne lengselen kommer av, enn å gi etter for den.

« «Sjelens Amerika» »

Karl Ove Knausgård

Tekstene er således sjangertro essays, i den forstand at de er famlende forsøk på å tenke høyt for å forstå seg selv og sin relasjon til andre.

Selvsagt er det liten tvil om at det han skriver om fotografiene til Cindy Sherman, Francesca Woodman, Thomas Wågström eller Sally Mann, også har gyldighet for hans egen skriving. Dette blir særlig tydelig i essayet «Velkommen til virkeligheten», om Woodman. Her betoner han hvordan kunstneren allerede som attenåring «kunne iscenesette sitt selv og sin kropp på så sofistikerte og innsiktsoppbrytende måter at de fortsatt føles akutte og vesentlige og gyldige, tretti år etter at bildene er tatt». Knausgård lar seg begeistre av hennes modighet, hvordan hun helt uten blygsel stiller seg naken og viser seg fram på en måte som han opplever som heslig, samtidig som han reflekterer over de konvensjonene som hindret ham i å eksponere seg selv da han var yngre.

Parallellen til «Min kamp» er åpenbar, men Knausgård nøyer seg ikke med å påpeke det selvinnlysende ved Woodmans fotografier. Isteden velger han å betone hvordan disse bildene får ham til oppleve nittenhundretallsmalerne som plutselig betydningsløse: «Var det så at synet av Woodmans bilder hadde gjort meg oppmerksom på noe som ikke fantes hos Monet eller van Gogh, og som da måtte tilhøre bare oss, denne verdenen av gule taxier med tv-skjermer i seteryggene, svirrende helikoptre og mennesker med blikket festet på sine mobiltelefoner som jeg denne maiettermiddagen hastet gjennom mens solen langsomt sank på himmelen over skyskraperne, og snart ville være skjult bak dem?»

Spørsmålet er sentralt for essaysamlingen og ikke minst for Knausgårds forfatterskap sett under ett. I overført betydning handler det både om hva som gjør kunst til kunst, hvordan den underliggjør, får oss til se omgivelsene som for første gang, og hvordan dette blikket stadig må fornyes — av kunsten. Samtidig peker spørsmålet rett mot en tilbakevendende problemstilling  hos Knausgård: i hvilken grad han ser menneskene som grunnleggende uforanderlige.

Flere ganger uttrykker Knausgård et menneskesyn som er beslektet med Sigrid Undsets, at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager» — stikk i strid med hva Kjærstad tar til orde for i essaysamlingen «Menneskets vidde» (utgitt tidligere i høst), hvor han framhever menneskets evolusjon. Riktignok trenger ikke disse to menneskesynene å være motstridende: fra et perspektiv, sett fra for eksempel fjellets ståsted, slik Knausgård skriver i «Sandhornet», kan mennesket hevdes å være i en eksplosjonsartet utvikling; fra et annet, dersom tidsspennet er mer begrenset, kan mennesket virke uforanderlig, mens det er omgivelsene, eller overflaten, som er i endring — helikoptre, mobiler, tv-skjermer, skyskrapere.

I essayet «Det monofone mennesket» bruker Knausgård gunnsetningen fra Undset også til å forstå — eller forsøke å nærme seg en forståelse av — hvordan et menneske kunne få seg til å massakrere flere titall forsvarsløse ungdommer på Utøya. Livsveiene, valgene og forestillingene kan utvikle seg i uendelig mange retninger, med de mest grusomste konsekvenser, men på bunn er vi alle laget av det samme stoffet; og uavhengig av hvordan dette formes, finnes det en rest som vi alltid kan prøve å få et begrep om. I så måte skiller Knausgård seg igjen fra Kjærstad som skrev om Breivik at han er «et menneske vi mangler fasit til». Knausgård gir selvfølgelig Kjærstad rett i at det menneskelige ikke er noen noen eksakt vitenskap, og at vi mangler fasit til enhver, men nekter å tro at Breivik er noe helt annet, fullstendig fremmed fra oss andre: «Hvis Breivik er noe annet enn oss, det vil si, den onde andre, har han handlet i pakt med noe i sin egen natur. Da er vi inne i patologiens og det determinertes natt, og der finnes ikke den frie vilje, uten fri vilje ingen skyld.»

Knausgård følger opp påstanden om at til og med Breivik kan forstås, og går inn for å finne psykologiske forklaringsmodeller. Blant annet trekker han fram Breivks barndom, fornektelsen av den seksuelle legningen, hangen til absolutte grenser, en overdreven redsel for å bli krenket. Ved å søke et svar skiller Knausgård seg igjen fra Kjærstad som derimot tar avstand fra forenklete psykologiske forklaringsmodeller. Like fullt kan de ulike tilnærmingsmetodene heller hevdes å komplettere hverandre enn å være motstridende, på samme måte som deres ulike menneskesyn kan gjøre det: Knausgård setter ikke én forklaringsmodell over en annen, men lar dem som sum gi et sannsynlig — og mulig — bilde av et forkrøplet sinnelag. Metoden er gjennkjennelig fra det innskutte essayet i «Min kamp», «Navnet og tallet». Da som nå går han langt for å leve seg inn i den andre, uansett hvor stort ubehag det må medføre.

I det hele tatt framstår Knausgård som modigere enn i «Min kamp». Det er som om selvbevisstheten har avtatt noe og gjort rom til flere refleksjoner; nå står de der nakne, uten romanens beskyttende lag.