Kommentariatets diktatur

Norsk politisk journalistikk lider av overflatiskhet og alvorlig mangel på relevans.

Norsk politisk journalistikk er syk. Den er smittet av sportsjournalistikken, og lider av overflatiskhet og alvorlig mangel på relevans. Symptomene er flokkmentalitet, skandalerytteri og kommentatorvelde.

Resultatet er at det politiske ordskiftet fordummes, og politikkens kraft svekkes. Sykdommen er langt framskreden både i medienes nyhetsdekning, i TV-debattene og hos de politiske kommentatorene. Det begynner å haste med å finne en kur.

Det er ikke et problem at det finnes debattprogrammer som krever korte svar, ei heller unaturlig at maktspill og posisjonering får fokus. Men hvis det blir regelen, gjør det noe med den demokratiske samtalen.

Velgerne er først og fremst opptatt av sak, ikke av spill. Tv-seerne vil ha politikere som presenterer de politiske løsningene sine, ikke krangling og personkarakteristikker. Politikerne vil gjerne få legge fram meningene sine på en skikkelig måte. Selv om det ikke alltid virker sånn, er vi faktisk opptatt av at politikk ikke bare er svart-hvitt, og at andre politikere ikke nødvendigvis tar feil i alt de sier og gjør.

Journalistene vet vi mindre om, men vi har inntrykk av at også journalister er lei av at mediehverdagen passer så dårlig til idealet om journalistikken som opplysende og løsningsorientert. Journalistene selv vil gjerne utføre håndverket sitt på en måte som understreker at det faktisk er forskjell på å jobbe i politisk avdeling og Rampelys.

Terningkast en
Som allmennkringkaster har NRK et spesielt samfunnsansvar. I følge sin egen formålsparagraf skal programvirksomheten "…preges av allsidighet, upartiskhet, saklighet og (…) legge vekt på det vesentlige." Hvis dette faktisk skulle vært styrende for NRKs programvirksomhet, hvordan ville da et debattprogram i en norsk kommunevalgkamp sett ut? Et allsidig og saklig program, som la vekt på det vesentlige i politikken? Slik ville det ikke sett ut:

Tromsø kulturhus, tirsdag 4. september 2007. Til tonene av Fred Glesnes’ orkesters småfunky jazzmusikk kommer en opplagt Knut Olsen ut på gulvet til applaus fra publikum. Det er folkemøte om miljø, og Olsen vet hva miljøsaken bør handle om. Inngangsspørsmålet til Aps Helga Pedersen er miljødebatten i et nøtteskall: Synes du Brende og Sponheim opptrer uredelig overfor Helen Bjørnøy? Et kvarter inn i debatten snakker Senterpartiets Åslaug Haga og KrFs Inger Lise Hansen febrilsk i kor om hvem som tok ordet fra hvem, mens Knut Olsen forgjeves, men tydelig fornøyd, forsøker å styre ordet. Helen Bjørnøys latter høres i bakgrunnen, mens Lars Sponheim vifter med pekefingeren. Rune Andersen setter et verdig punktum for kveldens debatt med å parodiere Per Sundnes (som mener Inger Lise Hansen «er så lekker at han vurderer å bytte fil»), Åge Hareide og Ole Paus. Med sine seks minutters enetale er han den som får ordet mest i kveldens debatt.

Samtidig som avisene skriver om «miljøsaken som forsvant i valgkampen», bruker de all sin spalteplass på å vurdere miljøpolitikernes form framfor deres innhold. Hvor mange, bortsett fra KrFs infoavdeling, bryr seg om Inger Lise Hansen var sur eller blid? Er virkelig det viktigste spørsmålet for velgere som ikke fikk sett gårsdagens folkemøte hvem som «vant» debatten? Det avgjørende i en miljødebatt er altså ikke hvilke spørsmål som blir diskutert, hvilke standpunkter deltakerne inntar eller hvilke løfter som blir gitt. Det er hvor godt hver enkelt politiker klarer seg i sportsgrenen «politisk debatt». Hvorfor ikke ta skrittet fullt ut? Kan man ikke gjøre som i andre sportsgrener, og dele ut poengene med en gang? Kan ikke et panel med Stein Kåre Kristiansen, Kyrre Nakkim og Marie Simonsen sitte klar med poengskiltene, og kåre en vinner på direkten?

LAG BEDRE JOURNALISTIKK OM POLITIKK: - Lag mer mediedebatt i mediene. Det er på tide at journalistene utvider sitt mandat for maktkritikk til også å være kritisk til andre journalister, skriver politikerne i kommentaren under. Foto: Scanpix Vis mer

Kommentariatet

Kyrre Nakkim er norsk politikks Mini Jakobsen. Som redaktør for NRKs politiske avdeling har han ansvaret for redaksjonen som har gått lengst i å dyrke kommentatorenes rolle som «eksperter på politikk», de som kan gi den «sanne» versjonen av hva som foregår og dermed er i stand til å hjelpe den jevne seer med å forstå hva politikerne sier. Akkurat slik Mini analyserer spillere og slakter trenere på Fotball-Xtra.

Kommentariatets diktatur oppstår når kommentatorene skal tolke stadig flere innslag på TV og radio, og til slutt komme med innslagets fasit. Spørsmålene de får er gjerne av typen: «Politisk redaktør Kyrre Nakkim, hva er det Lars Sponheim ønsker å oppnå med dette utspillet?». Og Mini svarer villig vekk, slik at ingen er i tvil om at han har fri tilgang til Lars Sponheims innerste tanker.

Kommentariatet har også en avgjørende innflytelse over hvordan selve valgkampen skal se ut. Basert på meningsmålinger, magefølelse og mer eller mindre kvalifisert synsing, kan vinnere og tapere nærmest utropes på forhånd, og under valgkampen hører det til unntakene at det planlagte scriptet endres. Dermed blir også kommentariatet bundet opp, for det tar seg dårlig ut å endre analyse underveis. Slik blir kommentariatets profetier selvoppfyllende. Som når TV2s tøffe kommentator Stein Kåre Kristiansen sukker påtatt på valgnatten «Som observatør har jeg savnet Opposisjons-Kristin i denne valgkampen. Statsråd-Kristin er langt blekere enn Opposisjons-Kristin», og klager over hennes usynlighet i ukene som har gått. Men kunne Kristiansen egentlig si noe annet etter å ha kalt regjeringen for «regjeringen Tufte» bare måneder etter innsettelsen? For Kristiansen og TV2 er den gode spissformuleringen viktigere enn den treffsikre analysen, og det ene har en tendens til å fange det andre.

En kur

Vi har noen konkrete forslag til tiltak for en bedre politisk debatt i Norge:

1. Avskaff kommentariatets diktatur. La oss få færre ekspert-journalister som skal gi folk sannheten med teskje.

2. Kast terningene - i søpla.

3. Lag flere typer nyhets- og debattprogrammer. Også i Norge må det være rom i eteren for debatter med tid og mulighet for lengre resonnementer og mer komplekse problemstillinger.

4. Gjenreis folkeopplysningen. Lag flere tv-programmer og tabloid-oppslag som handler om politiske saker og hva partiene mener om dem, ikke om politikere og spillet dem i mellom.

5. Bidra til å synliggjøre politiske forskjeller. Slutt å si: «Politikerne mener at …» eller «Stortinget vedtok at … », og si fra om hvem som faktisk mente hva. Slik kan media bidra til å gjøre politikken tydeligere.

6. Lag mer mediedebatt i mediene. Det er på tide at journalistene utvider sitt mandat for maktkritikk til også å være kritisk til andre journalister.

7. Mer bevisste politikere. Vi vil på ingen måte frita oss selv for ansvar. Bedre debattformer stiller også høyere krav til oss som skal delta. Debatter med sterkere saklighet og vesentlighet er avhengig av politikere som blir flinkere til å treffe ballen før mannen, snakker mindre om snøen som falt i fjor og blir mer opptatt av gode argumenter og mindre opptatt av treffende karakteristikker.

Se hva som skjer!

Kronikken er en forkortet utgave av en artikkel i Samtiden 1-08.