TREDEMØLLE: I vår bok ser vi spesielt på det som kan kalles tredemøllekappløpet, altså at konkurrentene stadig må forbedre sine prestasjoner for å holde sin posisjon i markedet, på samme måte som du løper på en tredemølle uten å komme av flekken, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Berit Roald / Scanpix
TREDEMØLLE: I vår bok ser vi spesielt på det som kan kalles tredemøllekappløpet, altså at konkurrentene stadig må forbedre sine prestasjoner for å holde sin posisjon i markedet, på samme måte som du løper på en tredemølle uten å komme av flekken, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Konkurransens spiraler

Konkurransen er en del av luften vi puster i og en motor for nesten all utvikling, men kan den styres? La oss håpe det, alternativet er lite lystelig.

I kulturlivet er konkurranse et negativt ladet ord, men i forretningslivet tas den for gitt og betraktes som en sunn og nødvendig drivkraft. Det er et stort paradoks ved konkurranse. På den ene siden er den nødvendig for alt framskritt og all utvikling; men på den andre siden er det aldri plass til mer enn tre på pallen. Uansett hvor mye du strever for å bli bedre, hjelper det lite hvis naboen blir enda bedre.

Konkurranse er så til de grader en del av lufta vi puster i at vi bare unntaksvis reflekterer over hva dette gjør med oss og hvor den fører oss. Kanskje befinner vi oss nå ved et nivå hvor det er blitt nødvendig å ta et fugleperspektiv på fenomenet. Turtallet i våre liv og samfunnet, kombinert med at konkurransens utilsiktede effekter på helse, miljø og livskvalitet blir stadig mer synlige, reiser spørsmålet om konkurransen som drivkraft i samfunnet overhodet lar seg regulere, og i så fall: hvordan?

Per Fugelli tar opp én side ved dette fenomenet i en kronikk den 6. februar her i Dagbladet, og fenomenet ble diskutert samme kveld på NRK. Fugellis utgangspunkt var «Prestasjonskonferansen» samme dag, myntet på «mennesker og miljøer som skal prestere på absolutt toppnivå innen idrett, kultur og næringsliv», og Fugellis diagnose er at vår tids konkurransefokus er et fundamentalt folkehelseproblem.

I boka «På stedet løp - konkurransens paradokser», som utkommer i disse dager, tar vi opp fenomenet i et bredere perspektiv, for konkurransen er et aspekt ved alt liv: I evolusjonen er det de mest konkurransedyktige individene som får flest avkom, og i kulturen er det de mest konkurransedyktige ideene og teknologiene som overlever. I våre egne liv dreier dette seg om mer enn å holde tritt med kollegaer (enten det er på jobben eller i Birken), naboen eller motspilleren. Alle tilbydere av et produkt som ikke er i en monopolsituasjon, må konkurrere om markedets gunst. Ofte konkurreres det om synlighet og attraktivitet, siden andres oppmerksomhet er et knapphetsgode. Her vil sminke, klær, fargerike fjær, ditto reklamebrosjyrer og Dagbladets forsider stille i samme kategori som friske formuleringer og politiske utspill: Konkurransen dreier seg minst like mye om synlighet som kvalitet.

Dette fenomenet er en vesentlig komponent ved både naturens og kulturens dynamikk. Slik trær konkurrerer om å bli høyest for å få mest mulig lys, prøver Apple og Samsung å overgå hverandre i fiks mobilteknologi, mediekanalene slåss om kundenes tid, og alle vil bli sett på Facebook, og mye tyder på at konkurranse som sådan dyrkes på nye måter. Popstjerner, profesjonelle kjendiser og idrettsutøvere er ikke bare vår tids store helter, de symboliserer kulturens kjerneverdi, nemlig konkurransen som livsform og livsinnhold.

Konkurranse bør ikke bare betraktes som negativt. Avhengig av hvilket perspektiv man betrakter den fra, er den et gode, et onde eller et nullsumspill. Konkurranse er et gode i den grad den bringer verden framover. Uten konkurranse er det mulig at livet fra ursuppa ikke hadde drevet det stort lenger enn til amøbestadiet. Stadig mer komplekse livsformer er et resultat av konkurranse. Dette gjelder også samfunnets utvikling.

I vår bok ser vi spesielt på det som kan kalles tredemøllekappløpet, altså at konkurrentene stadig må forbedre sine prestasjoner for å holde sin posisjon i markedet, på samme måte som du løper på en tredemølle uten å komme av flekken. Ta for eksempel mobiltelefonens evolusjon de siste tjue åra. Årlig lanseres nye modeller av fikse nye duppeditter av typen iPhone, iPad, iPod og deres slektninger fra Samsung og LG, og vi ser med forventning (litt skrekkblandet for mange, riktignok) på hvor teknologien vil bringe oss. Det er ikke sikkert at kineserne som jobber tolv timer om dagen til luselønn for å sette sammen telefonene ser det på samme måten, og det er ikke åpenbart at verden blir et bedre sted av at iPhone 4s erstattet sine forgjengere, men imponerende teknologi er det - som etter hvert oppleves uunnværlig. For det er også et av konkurransens paradokser, den skaper nye behov gjennom stadig å generere nye produkter som vi inntil nylig ikke ante at vi trengte.

Tredemølleparadokset finnes også på høyere systemnivåer. Det mest opplagte eksempelet er rustningskappløpet i etterkrigstida mellom USA og Sovjetunionen, der begge pøste ut milliarder for å bli stående på stedet hvil, men i fredeligere former er det også lett å se hvordan stater konkurrerer om alt fra det beste fotballandslaget og markedsandeler til oppmerksomhet rundt sin vakre natur eller flinke fredsforhandlere. Og selv om romkappløpet krevde store ressurser, så skapte det også teknologiske nyvinninger som vi ettertid har hatt stor glede av. Konkurransen har altså et Janusansikt.

Et av de største problemene ved tredemøllekappløpet er at det fører til utilsiktede bivirkninger, for konkurransens spiraler dreier seg ikke bare om kvalitative forbedringer, men i vel så stor grad om kvantitet - mer av alt. Det driver forbruks- og omsetningstakten til værs med stadig mer åpenbare miljøkonsekvenser. Spørsmålet er igjen om dette betyr at kappløpet er drevet av en egen dynamikk som bare vil drive utviklingen videre i stadig større utakt med menneskelige behov, helt til ressursmessige eller andre fysiske begrensninger sier stopp. Kontrasten mellom den hemningsløse produksjonen, miljøkrisen og det faktum at den globale middelklassen for lengst har fått sine materielle behov tilfredsstilt, viser iallfall med all ønskelig tydelighet at konkurranse ikke bare bringer verden framover. Verden som sådan har jo ingen retning.

Konkurransen i seg selv har heller ingen retning. Den er en universell mekanisme for både naturlige og kulturelle prosesser, men den har ingen iboende moral. Det er derfor menneskelig dømmekraft er nødvendig. Konkurransens egendynamikk er ikke enkel å tøyle, men vi kan velge hva vi skal konkurrere om, og på hvilke områder samarbeid og langsiktighet er å foretrekke. Å hevde noe annet ville være som å si at alt som trengs for å organisere et samfunn, er en markedsmekanisme, og tiden for den type dogmatikk er for lengst over.