Strenge mot kurdere: «Kurdere fra Irak er vi ganske strenge mot. De irakiske myndigheter er brutale mot politisk aktive kurdere, men vi mener at våre saker ikke handler om politiske dissidenter», fortalte en informant i UDI til kronikkforfatteren. Bildet er fra en demonstrasjon i 2001. Arkivfoto: Helle Aasand/Scanpix
Strenge mot kurdere: «Kurdere fra Irak er vi ganske strenge mot. De irakiske myndigheter er brutale mot politisk aktive kurdere, men vi mener at våre saker ikke handler om politiske dissidenter», fortalte en informant i UDI til kronikkforfatteren. Bildet er fra en demonstrasjon i 2001. Arkivfoto: Helle Aasand/ScanpixVis mer

Korrupt praksis i UDI

Saksbehandlere i UDI læres opp til å diskriminere.

«Fortell meg hvem du er, og jeg skal fortelle deg om det er riktig».

Det er saksbehandlerne i UDI som spør. Det er jobben deres. De må spørre for finne sannheten. Eller løgnen. Virker fortellingen sannsynlig? Troverdig? Er det motstridende informasjon i historien?

I asylsøkeres møte med norske myndigheter levnes det liten tvil om hvor definisjonsmakten ligger. Og denne makten kommer til uttrykk gjennom saksbehandlerne. Det er de som pliktoppfyllende og lojalt fatter vedtak grunnet i en politisk motivert sorteringsmentalitet. Deres vurderinger av hva som er sannsynlig, troverdig og motstridig i søkerens forklaring er helt avgjørende for saksutfallet. Og i innviklede asylsaker er det på langt nær umulig å dekonstruere fortellingen til et traumatisert menneske basert på usannsynlighet og motstrid.

I sivile saker er man uskyldig til det motsatte er bevist. I asylsaker ligger bevisbyrden derimot på søkerne. De må sannsynliggjøre sin egen troverdighet, overfor et system som systematisk leter etter motstridende informasjon. Det er her definisjonsmaktens potensial ligger, og det er her den misbrukes.

En tidligere leder med mange år i UDI fortalte at en diskriminerende saksbehandlingskultur i stor grad etableres gjennom en uformell kontakt mellom direktoratsledelsen og departementet. Denne kunnskapen forplantes så til bakkenivået, hvor saksbehandlerne gjennom opplæring og sedvane tilegner seg styringskulturen. De lærer at for noen søkergrupper heves terskelen for innvilgelse. De lærer å finne løgnen.

Siden høsten 2010 har jeg foretatt dybdeintervjuer med et tosifret antall nåværende og tidligere saksbehandlere i UDI. Funnene er urovekkende og slutter opp om hva blant annet Advokatforeningen og Helsingforskomiteen tidligere har påpekt - søkere innenfor asylinstituttet fratas retten til en individuell vurdering i møtet med et offentlig byråkrati som bevisst diskriminerer enkelte grupper.

Ett umiddelbart problematisk aspekt ved dette er hvordan hver sak tas ut av sin kontekst ved å bli kategorisert som en del av en gruppe. Det særegne ved hver fortelling utvannes og hver historie mister sin egenart. Et annet problematisk aspekt, er at dette synes å være drevet frem og bevisst brukt av en politisk vilje som synes å arbeide med en forståelse om at enkelte innvandrergrupper har en lavere verdi enn andre.

«Kurdere fra Irak er vi ganske strenge mot. De irakiske myndigheter er brutale mot politisk aktive kurdere, men vi mener at våre saker ikke handler om politiske dissidenter». Dette var et av flere utsagn fra informanter som gikk langt i å antyde at det foreligger en (u)kultur i utlendingsforvaltningen, satt ut i livet på bakkenivå i UDI. En ukultur hvor mennesker blir oversett som individer med sine egne og unike vitnesbyrd. De sorteres og puttes i kategorier. Drevet av en effektiv, formålsrasjonell og overpolitisert forvaltning. I tillegg til de nevnte kurderne, ble også syrere, tsjetsjenere, og især somaliere karakterisert som uønskede grupper av intervjuede saksbehandlere.

«Dette er grupper som er vanskelig å få store ankomster av til Norge - de er ikke lett integrerbare. Men det gjør det jo for så vidt ikke mer riktig for vår del, når det i realiteten handler mer om politikk og integrering. Vi skal jo tenke på beskyttelsesbehovet. Men det handler om presedens, og det er en konsekvens av at det skjer over hele Europa. Andre strammer inn - gjør ikke Norge det, så fortsetter økningen her. Det er storpolitikk!»

Forskjellsbehandling: «Søkere innenfor asylinstituttet fratas retten til en individuell vurdering i møtet med et offentlig byråkrati som bevisst diskriminerer enkelte grupper», skriver Christer Berg Carlsen. Vis mer

Men så spør man seg: Vi har da lover, regler, internasjonale konvensjoner og prinsipper om likhet og nøytralitet som sikrer en rettferdig og konsistent praksis? Hvordan klarer i så fall asyl- og flyktningforvaltningen å praktisere en kategorisk diskriminerende politikk?

I styringen av utlendingsfeltet fungerer deler av denne rettsliggjøringen som et verktøy for en urettferdig politisk styring, fremfor en ivaretakelse av individuelle rettigheter. Lover og regler skal fremdeles tolkes. De skal knyttes til hva som defineres som faktum - hva som anses å være sannheten i en sak. I utlendingsforvaltningen virker det som om sannheten bevisst blir misforstått og mistolket for å kunne rettferdiggjøre og underbygge den gjeldende praksis.

For til tross for den utstrakte rettsliggjøringen, så koker det i praksis ned til en maktskjev interaksjon mellom to mennesker: saksbehandler og søker. Og plutselig fremstår den rigide rammen til forvaltningen som mer flytende. Mer ullen og manipulerbar. Det er i dette rommet at den politiske styringen får utslag. Det er her hvor vedtakene fattes at den diskriminerende sorteringskulturen setter sitt avtrykk. Likhet handler da ikke lengre om individers like muligheter til en rettferdig behandling. Likhet handler da om at ulike individer innenfor predefinerte kategorier behandles likt. Og denne diskriminerende saksbehandlings(u)kulturen er initiert av en instrumentell politisk styring. Noe som i høyeste grad er problematisk og kritikkverdig.

Et stadig strengere europeisk immigrasjonsregime er én forklaring på denne stadig strengere asyl- og flyktningpolitikken. En kontrollspiral av nabolagseffekter fører til at den ene staten ikke vil være mer human og åpen enn den neste. Man vil unngå «flommer», «strømmer» eller «invasjoner» av velferdssnyltende og kriminelle innvandrere.

En annen forklaring, ikke uløselig fra den forrige, kan knyttes til våre holdninger til innvandrere. Ifølge Statistisk sentralbyrås ferske tall så ønsker fire av ti nordmenn at reguleringen av asylsøkere skal være som i dag, og en tilsvarende andel ønsker et enda strengere regime. Det faktum at bare seks prosent ønsker en mer liberal asyl- og flyktningpolitikk viser at den offentlige debatten har etablert en unyansert opinionsdannelse hvor fokuset på langt nær handler om hvorvidt politikken er for streng - men om den er for liberal.

En bekymret enhetsleder i UDI fortalte at «vi lever tross alt i et demokrati, og hvis den norske befolkning vil ha det sånn - ja, da får de få det sånn! Det kan ikke bli verre med en Frp-regjering. Vi kan bare ikke stramme inn mer nå, og fremdeles klare å ivareta våre internasjonale forpliktelser».

I all rettferdighet er Frp i det minste tydelig fremmedfiendtlige. De advarer mot snikislamisering, islamske terrorister og en foreslår en ny innvandringsstopp. Arbeiderpartiet, de vil på sin side ha en balansert og kontrollert innvandring. I partiprogrammet står de står for en human, rettferdig, solidarisk og konsekvent flyktning- og asylpolitikk. Og samtidig fortsetter de håndgripelig å stramme inn.

Hovedfokus i dette innlegget er ikke hvorvidt myndighetenes politikk medfører for høye eller lave innvandringstall. Fokuset er på at de som søker i det minste skal møtes av et system som er rettferdig og konsistent. Det virker som selv et parti som bygger sitt virke på egalitære prinsipper om likhet, solidaritet og frihet, åpenbart tillater seg å fire på krava når en massiv majoritet av velgermassen ønsker en fortsatt streng, eller strengere innvandringspolitikk. Man må kanskje tåle litt svinn i forvaltningen av de mennesker man ideelt sett skulle vært foruten?