KORT OM NETT: Erik Boye begynte å lure på hva som skjer med de minst populære nettstedene, dem som ingen bruker mer. Slik ble månedens vinnerdikt til. Foto: PRIVAT
KORT OM NETT: Erik Boye begynte å lure på hva som skjer med de minst populære nettstedene, dem som ingen bruker mer. Slik ble månedens vinnerdikt til. Foto: PRIVATVis mer

- Kortdiktet er litteraturens svar på pønkmusikk

Vinneren startet med rocketekster.

(Dagbladet.no): - Jeg har skrevet dikt siden jeg begynte å skrive rocketekster til et band i 15-årsalderen, forteller Erik Boye (42).

Med sitt kortkorte dikt om forlatte nettsteder fanget Tromsø-lektoren kjapt hele juryens interesse, og ble enstemmig valgt til månedens poet på Diktkammeret til Dagbladet.no!

Lite populære nettsteder
I vinnerdiktet kobler han to av sine hovedinteresser - poesi og ny teknologi.

- Diktet kom til meg når jeg så en oversikt over de mest populære nettstedene. Da fikk jeg tanken: hva med de minst populære? Eller de som ikke har noen brukere? Jeg hadde nettopp vært på en opplesning med Marit Eikemo, der hun leste fra sin veldig gode essaysamling om samtidsruiner, og jeg hadde notert meg ordet i notatbøkene mine. Når disse to erfaringene falt sammen, så ble det et kortdikt, forteller han.

Boye er vant til å skrive kort. Før han ble med på Diktkammeret i 2001, var han innom forløperen - Øystein Hauges haikuskole. Han synes kortformen skjerper språksansen.

- Dessuten er det enkelte motiv, tema eller øyeblikk som fanges best inn i kortformen. Jeg liker også at den ikke er ovenfra og ned eller ekspressiv, at den er mer direkte sanselig eller erfaringsbasert og at den ikke nødvendigvis er et vanskelig puslespill som leseren må sette sammen, mener han.

- Jeg synes kortdiktet er litteraturens svar på pønkmusikk.

Får raptuser
For tiden skriver Boye mye om møtet mellom kropp og teknologi. Når han får inspirasjon, noterer han det ned i ei bok, og siden på PCen.

- Ting samler seg ofte opp og så er det som om det kommer små ras eller raptuser som blir til førsteutkast. Senere skriver jeg mye om før jeg blir fornøyd. Jeg er forøvrig ikke helt fornøyd med andrelinja i diktet dere har valgt ut, sier han.

Diktlærer Helge Torvund er derimot svært fornøyd med hele diktet. Les hva han mener om det under.

Juryens kommentar
Kyberrommet, cyber space, den virtuelle røynda, dette merkelege området, dette nærast uendelege landskapet, som me har så store vanskar med å visualisera og fatta. Kubernetes er det greske ordet som har gitt opphav til ordet kyberrom, og det tyder styrmann. Ordet vart vel først brukt om ei rekkje sjølvregulerande system, og via denne tydinga vart det etterkvart knytt til datateknologi. Det er interessant at me har fleire maritime omgrep på det som skjer i dette rommet. I tillegg til styrmann, snakkar me òg om å surfa. Når ein set seg ned framfor skjermen og dreg inn i kyberrommet, er det mest som å sitja i eit skip som dreg frå stad til stad, eit kyberromskip. Mange av oss diktkammerpoetar har nå farta kring i dette rommet i åtte år, og me har vorte flinkare til å utnytte dei ressursane som er der. Både gjennom å dela informasjonen me finn der ute; som opplesingar og musikkvideoar, måleri, foto, artiklar og dikt, men òg gjennom å leggja inn lenker til tilleggsinformasjon i sjølve dikta.

Men det er likevel skrive veldig få dikt som faktisk handlar om nettopp denne merkelege røynda me sit midt oppi, når me tek del i Diktkammeret. Dette at Diktlæraren kan sitja på sitt arbeidsrom i ein kjellar i den vakre bygda Ogna, og reisa ut og snakka med diktarar over heile landet, ja i andre land med. Det er jo noko som burde kunne få i sving den poetiske fantasien til nokon kvar. Når det så endeleg dukkar opp eit glimrande dikt om dette, er det eit dystopisk og mørkt dikt. Det handlar om det å koma inn på stader, landsbyar, tettstader, der det ikkje er folk lenger. Alle som jobba der er borte for lenge sidan, og det er bare ein streifar på sitt kybersurfebrett eller sitt virtuelle romskip som er innom, ser seg om ei stund, og dreg vidare. I løpet av tre korte linjer, med bare fem ord maktar diktkammerveteranen Erik Boye å seia noko om den underlege kjensla det er å koma innom slike stader. Dei er ikkje gamle, bare nokre få år, likevel har dei dette forlatne preget over seg som er typisk for stader som ligg i ruinar. Han skapar eit nytt ord for å fanga inn denne stemninga; samtidsruinar. At han gjennomfører diktet med desse musikalsk klingande vokalane
o-a-e e-e-e/ u-e u-e-e/ a-i-ui-e, kan for den med eit kjenslevart resepsjonsapparat skape ei noko spøkelsesaktig stemning her. Ein kan oppleva eit veldig sug av tid og rom i desse tre linjene. Som om ein står over ei nedstøva messingplate og kostar bort støvet med fingrane, medan virtuelle vindar ular utanfor, og ser teksten koma fram: "Sist oppdatert i 1756".

For juryen: Helge Torvund.
I juryen satt også Kristian Rishøi, Niels Schia og Marie L. Kleve.

PS:
Erik Boye har vært månedens poet på Diktkammeret to ganger før. Les vinnerintervjuene med ham her:
Kontakt med jorda
Svelger ingen kameler

Han har også sin egen poesiblogg, som du finner her.