BOKDEBUTANT: Den palestinske forfatteren Susan Abulhawa har skrevet boka «Morgen i Jenin».
Foto: Henning Lillegård / Dagbladet
BOKDEBUTANT: Den palestinske forfatteren Susan Abulhawa har skrevet boka «Morgen i Jenin». Foto: Henning Lillegård / DagbladetVis mer

Kraftig kost

Opprivende historier, i metaforisk og bokstavlig forstand, med noen klisjeer på kjøpet.

||| ANMELDELSE: En roman om det moderne Palestinas historie vil aldri bli en tannløs og uengasjerende fortelling. Susan Abulhawa, selv en palestiner, nå bosatt i USA, har med sin debut satt ord på livserfaringer som har savnet litterær bearbeidelse.

Dels selvbiografisk, dels basert på skriftlige kilder, er «Morgen i Jenin» en beretning om fire generasjoner palestinere, deres kamp for overlevelse og retten til sin egen jord. Ikke overraskende verken begynner det eller ender det lykkelig.

I sentrum befinner Amal seg. Hennes omfangsrike familie og slekt blir gradvis utradert fra 1940-tallet fram til 2000-tallet, da hun sitter igjen med bare én bror: David, som ble frarøvet familien som spebarn og vokste opp med jødiske foreldre.

Den som søker en upartisk gjengivelse av konflikten må lete andre steder. Romanen har brodd mot israelerne og «supermaktenes brutte løfter og verdens likegyldighet overfor spilt arabisk blod». Hennes litteraturliste viser også at hun støtter seg på kjente Israel-kritikere som Robert Fisk, Norman Finkelstein, Edward W. Said og Noam Chomsky. Passasjene der Susan Abulhawa gjengir slike eksperters syn på palestineres situasjon, framstår som påklistret. Som om hun ikke har stolt på at de grusomme beretningene er troverdige og har overbevisningens kraft.

« «Morgen i Jenin» »

Susan Abulhawa

Når det er sagt: Du skal være nokså politisk blindet for ikke å erkjenne at Vestens ensidige støtte til den ene part er hovedårsaken til palestinernes lidelser de siste 60 årene.

«Morgen i Jenin» er kraftig kost, basert på høydramatiske scener, tankevekkende livsvisdom og poetiske natur- og kulturskildringer. Hadde Said levd, og Susan Abulhawa ikke hadde vært en palestiner, ville han nok slått ned på en del av romantiseringen og karakterisert det som orientalisme: Palestinske kvinner med «sine formfulle kvinnelige former», som vugget «hoftene i takt med Midtøstens rytmer, forførende og fulle av kvinnelig stolthet», og de «feiret mange hundre år av arabiske kvinner som har danset sammen i en privat kvinneverden».

Svulmende klisjeer. Men dette er et tema for store ord. Og det tankevekkende er alt i alt mer inspirerende enn slagsiden er plagsom og romantiseringen irriterende.

Denne anmeldelsen stod på trykk i Dagbladets papirutgave 29. mai 2010.