BELEIRET: På dette bildet fra forrige uke spiser disse to jentene i Øst-Aleppo mat som de har fått fra en organisasjon som samarbeider med FN. Foto: Bassam Diab / UNHCR / Reuters / NTB Scanpix
BELEIRET: På dette bildet fra forrige uke spiser disse to jentene i Øst-Aleppo mat som de har fått fra en organisasjon som samarbeider med FN. Foto: Bassam Diab / UNHCR / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Syria

Krokodilletårer for Aleppo

Lidelsene i Aleppo vekker politikernes medfølelse. Så lenge sivilbefolkningen ikke forsøker å redde seg ut av krigen.

Meninger
LEGER UTEN GRENSER: Karine Nordstrand. Vis mer

Den humanitære situasjonen i Syria nådde et foreløpig bunnpunkt i desember, før evakueringen av det beleirede Øst-Aleppo endelig kom i gang i uka før jul. Inntil da hadde titusenvis av mennesker i de beleirede områdene vært nærmest uten tilgang til helsehjelp siden november. De sto uten mat, vann og andre livsnødvendige varer. Leger uten grenser og andre humanitære organisasjoner nådde ikke fram til de hjelpetrengende, fordi krigens regler ikke respekteres. Situasjonen var desperat.

Norske politikere deler vår bekymring for de sivile i Syria. «Vi blir nok en gang stående på siden i et av de største overgrepene og menneskerettighetsbruddene som foregår,» sa statsminister Erna Solberg på sin halvårlige pressekonferanse den 14. desember. Hun beskriver hvordan «verdenssamfunnet står maktesløst i den situasjonen vi ser i Aleppo» og sin egen følelse av avmakt.

Hennes utenriksminister Børge Brende krevde harmdirrende at «Blodbadet i Aleppo må stanse!». Det er ingen tvil om at de er forferdet over det som skjer i Syria. Men deres apatiske holdning har jeg store vansker for å akseptere. For i motsetning til humanitære organisasjoner er ikke politikerne maktesløse i denne situasjonen. Selv ikke de norske.

Evakuer! Men til hvor?

En av de største utfordringene for humanitært arbeid i Syria er de krigførende parters nærmest totale mangel på respekt for folkeretten. Sykehus og helsepersonell har blitt legitime bombemål. Dette gjør arbeidet med å sikre befolkningen helsehjelp svært krevende. Leger og helsearbeidere går på jobb vel vitende om at de risikerer sine liv for å redde andre. Likevel fortsetter de med en utrettelig vilje og et beundringsverdig mot. Vi vet at mange av dem selv har endt – og vil ende som ofre.

Det er sjelden vi i Leger uten grenser opplever så store utfordringer når det gjelder å nå fram til befolkninger i nød. Gjennom hele høsten 2016 greide vi ikke å sende humanitære forsyninger inn i det beleirede Øst-Aleppo. Vi fikk ikke transportert verken medisiner eller annen nødhjelp over frontlinjene. Fra innsiden hørte vi jevnlig våre medisinske kollegers bønn om en trygg evakuering. Uten å kunne gjøre noe for å hjelpe. Våre krav om å spare sivile liv, om å la humanitære forsyninger passere, ble ikke hørt.

Selv om befolkningen i Øst-Aleppo nå er evakuert, er disse kravene fremdeles like relevante. Krigen er ikke over, og vi vil fortsette å fremme sivilbefolkningens rettigheter, inkludert retten til å flykte. Dette siste kravet har bred støtte, også fra norske politikere. «Jeg håper at meldingene om at partene skal ha inngått en avtale om evakuering av sivile og opprørere fra Øst-Aleppo kan bidra til å stanse grusomhetene,» sa Børge Brende før jul.

Det han ikke nevner, er hvor disse menneskene skal finne trygghet. Vi må huske at evakueringen stort sett har bestått i å transportere folk til den opprørskontrollerte naboprovinsen Idlib; en provins med hundretusener av internt fordrevne, som også er fanget i krigen.

Befolkningen i Idlib lever i et pågående bomberegn. Siden juni 2016 har vi sett flere titalls målrettede angrep mot sykehus og helsepersonell i området. Heller ikke i Idlib er det beskyttelse, og flere frykter nå at situasjonen der vil bli like ille som den har vært i Aleppo. Derfor vil de aller fleste flykte, først til Tyrkia, og for mange enda videre. Til et land hvor de kan føle seg trygge. Til Hellas, Tyskland, Storbritannia. Til Norge. Men grensene er forseglet. Stengt.

Det virker som om det er nødvendig å påpeke at menneskene i Aleppo og menneskene som sto ved grensen på Storskog i mange tilfeller er de samme. Den stengte tyrkiske grensen er også Norges grense. De syriske småbarnsfamiliene jeg møtte i flyktningleiren Idomeni i våres befinner seg fortsatt i ingenmannsland. Ingen vil ha disse menneskene fra Aleppo, fra Idlib. Ingen vil sørge for at barna får skolegang, at de tilbys noe mer enn et slitent campingtelt, noen kjeks og en primus. Ingen vil oppfylle deres ønske om en trygg framtid.

Hvis den norske regjeringen virkelig ønsker å sikre sivilbefolkningens rettigheter i krig, innebærer det mer enn å støtte opp om evakueringen fra Aleppo. Det innebærer å sikre ethvert menneskes rett til å søke beskyttelse i henhold til FNs Flyktningkonvensjon. EU-Tyrkia-avtalen er en hovedårsak til at flyktningers rettigheter nå er truet. «Svært positivt», uttalte statsminister Solberg da avtalen ble undertegnet våren 2016. Vi mener ikke at alle som vil skal få bli i Norge. Men vi ber om at asylinstituttet ivaretas.

Å drive humanitært arbeid i Syria har vært ekstremt krevende, og det vil det være også i 2017. Bare i fjor var det 47 angrep på 19 Leger uten grenser-støttede sykehus og klinikker i landet. Likevel greier vi fremdeles å drive seks sykehus og klinikker nord i Syria. I tillegg støtter vi flere enn 150 helsefasiliteter med materiell, forsyninger, medisiner, opplæring. Vi gjør det vi kan, og det vil vi fortsette med.

Men dette er ikke en krise som kan løses med humanitær hjelp. Situasjonen i Syria er en menneskeskapt katastrofe. Den er et resultat av militær makt og politiske beslutninger. Dette er en krise som noen hver eneste dag tar et aktivt valg om å opprettholde. Det er ikke humanitær innsats som mangler her – det er politiske ledere som er villige til å jobbe fram en løsning.

Problemet er at vi ikke har råd til å vente på varige løsninger. Framtida for en generasjon syriske barn og unge er i ferd med å gå tapt. Norske og europeiske politikere har en reell mulighet til å utgjøre en forskjell. Til å ta imot folk på flukt. Så lenge de ikke åpner for denne muligheten, blir deres medfølelse ikke annet enn tomme ord – og tårene for Aleppo og Syria krokodilletårer.

Nei, Erna Solberg, du er ikke maktesløs. Sivile har krav på beskyttelse. Du kan være med og sørge for at de får det!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook