Krutt eller rødfis?

VESTLANDSOPPRØR: Erling Fossen langer i Dagbladet 13. mars ut mot Frank Aarebrots kommentar til Dag og Tid om faren for et vestlandsk protestparti. Aarebrot viste til misnøyen blant vestlendinger med både statlige overføringer og representasjon i sentrale organer, spesielt sammenliknet med verdiskapningen som foregår i landsdelen. Fossen tilbakeviser dette ved å vise til at vestlandet verken har en sterk økonomi eller er underrepresentert i regjeringen. Dessuten er vestlendingene altfor opptatt av å krangle med hverandre.

Fossen har rett på det siste punktet, som åpenbart utgjør den svakeste delen av Aarebrots analyse. Det er påfallende at denne debatten dukket opp like i etterkant av regionreformens sammenbrudd, en debatt som blant mye annet også viste at det ikke finnes noen vesentlig vestlandsk identitet i store deler av landsdelen. Verken i Møre og Romsdal eller i Rogaland så folk det som gunstigere å bli styrt fra Bergen enn fra Oslo. Sammenlikner man med holdningene til å bli styrt fra Oslo fremfor Brüssel, forstår man at vestlandsidentiteten har en lang vei å gå. Den ser heller ikke ut til å styrkes noe særlig over tid. I Rogaland har for eksempel den regionale identiteten knyttet til fylket steget kraftig de siste femti årene, mens identiteten knyttet til vestlandet har stått på stedet hvil.

Det er imidlertid større grunn til å spørre hvilken kontakt Erling Fossen egentlig har med den vestlandske folkesjelen som gjør ham i stand til å avfeie at det eksisterer noen irritasjon over manglende investeringer og underrepresentasjon. Debatten i vestlandspressen de siste ukene har vist at denne irritasjonen eksisterer, sågar blant ledende politikere i de fleste partier. Et annet tegn er at flere stemmer på protestpartiet FrP og færre på elitepartiet Ap enn i andre landsdeler. Hvorvidt irritasjonen er berettiget eller ikke, er irrelevant så lenge folk i landsdelen tror på argumentene som fremføres. I denne sammenhengen bidrar hånlige utspill fra hovedstaden antakeligvis i større grad til å øke irritasjonen enn til å dempe den.

Det er ikke nytt at økonomisk vekst i regioner utenfor hovedstaden kan bidra til regionalisme, nettopp på grunn av at økt verdiskapning gjerne henger sammen med reduserte overføringer i en omfordelende stat, samt irritasjon over at det økonomisk sentrum utgjør en politisk periferi. Dette er utviklinger man har sett i mange regioner, og slett ikke bare blant partier på ytre høyre, slik Fossen hevder. Det sosialdemokratiske skotske nasjonalistpartiet har argumentert på samme måte, likeledes moderate partier i Baskerland og Katalonia. Også i regioner uten spesielle språklige eller etniske spenninger har man sett at regioner bygges på økonomisk styrke.

Den sentrale lærdommen er at det er mer korrekt å snakke om flere regionale opprør på vestlandet enn om ett vestlandsopprør, slik at faren for et betydningsfullt vestlandsparti er begrenset. Mest sannsynlig vil vestlendinger fortsette å protestere mot sentrum gjennom den ordinære stemmegivningen.