Kunsten å være hvit

MULTIETNISKE NORGE: Hvilke håp kan vi egentlig ha for det nye Norge, når vi ikke engang klarer å integrere Bjarne Håkon Hanssen og Sylfest Lomheim?

INNSIKTEN OM at livet i et multietnisk Norge ikke bare påvirker forståelsen av de mørke Andre, men også av det hvite Oss, lar vente på seg. Dette ga seg flere oppsiktsvekkende utslag sist høst og vinter da representanter for det offisielle Norge viste seg som de virkelige hindringene for en harmonisk, flerkulturell framtid. Gjentatte ganger framsto den norske staten og kulturens talspersoner som om alle de representerer er hvite. Et av de grelleste eksemplene kom da det norske Språkrådet definerte «nordmann» på en slik måte at ingen svarte noen gang kan bli nordmenn til tross for statsborgerskap eller adopsjon. Språkrådet understreket at det var «farlig tilslørende» og «politisk korrekt» å mene noe annet. Det viste seg dessuten at politiet fremdeles bruker begrepet «neger» i sine papirer til tross for at det står i flere norske ordbøker at «neger» har krenkende valør. Enda verre ble det da lederen for Språkrådet forsvarte politiets begrepsbruk fordi det står i andre ordbøker at ordet også er «nøytralt». Da hjelper det ikke at svarte nordmenn har protestert mot begrepet i årevis.

LIKE ETTER fordømte Arbeids- og Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen uanfektet det pakistanske miljøet på Kalbakken i forbindelse med familietragedien i familien Khan, mens ekspertene spekulterte friskt i nyhetssendingene hvordan etnisitet og antatt religiøs tilhørighet kunne forklare hendelsen. Da det skjedde en liknende familietragedie i Vestfold en måned senere, forble både Hanssen og ekspertene tyste om mulige sammenhenger mellom det etnisk norske miljøet på Nøtterøy og disse forbrytelsene. Slik viste det hvite, norske seg som en usynlig, betydningsløs og normal identitet. Så var turen kommet til Kritikerlags- og Forfatterforeningslederne, Anne Oterholm og Trond Haugen, som hevdet at det var ikke mindre enn «et overgrep mot litteraturen», «en ekstrem grad av kulturimperialisme» og latterlige utslag av «politisk korrekthet» å endre ett ord, «negerkonge» til «sydhavskonge», i NRK Barnetimens opplesing av Pippi Langstrømpe eller å fjerne Torbjørn Egners sang om vesle Hoa fra Kaptein Sortebill-sangboka. For hvor skal grensene gå? Det er helt klart en kompleks debatt hvorvidt man skal endre åndsverk. Likevel er det noe besynderlig hva som får kulturlederne til å reagere så til de grader sterkt. I en nasjon som har drevet slavehandel og samlet samers hodeskaller på museum, kommer hva som oppfattes som utslag av overgrep og ekstrem kulturimperialisme tydeligvis ikke bare an på hvor skoa trykker, men også fargen på foten inni.

I ALLE DISSE sakene framsto rasjonalitet og ytringsfrihet som truet av «politisk korrekte» holdninger og overfølsomhet. Det var både oppsiktsvekkende og forstemmende hvor få i denne samlingen av representanter for Norge, fra politi og språkråd, til minister og kulturledere som framstår som om de representerer et mer-enn-hvitt Norge. Når sluttet det å være et prinsipp i et demokrati at man tar hensyn til minoriteter i saker som angår dem? Alternativet er at demokrati betyr at majoriteten, og bare den, har rett og rettigheter. Hvis dette er politisk korrekthet, er det vitterlig i orden å være politisk korrekt. Og det burde være en selvfølge at Staten og offentligheten tilstreber det korrekte.

OM MAN SKAL inngå i et naturlig mangfold, må man erkjenne sin egen hvithet ü selv om man befinner seg i majoritet. Neste år skal vi befinne oss i «Mangfoldsåret 2008». Det er jammen bra vi har litt tid til å øve. Vi hvite nordmenn oppfatter i liten grad egentlig oss selv og vår kultur som noe som gjør Norge til et mangfoldig sted. Tvert imot: De fleste hvite nordmenn ser seg selv som stående utenfor, og upåvirket av, den flerkulturelle hverdagen. Dette er kanskje ikke så overraskende. Å se seg selv som utenfor et mangefarget kollektiv, er nemlig et typisk trekk for den hvite selvforståelsen; hvithet er nøytralt og uten innhold. Denne selvforståelsen ligger tett opp til at hvit er det «bare» menneskelige, det universelle, normale og rasjonelle, og, dermed, det som har selvskreven autoritet. Og i dagens Norge er det like gjerne statens og kulturlivets representanter som eksponerer denne typisk hvite selvforståelsen, som deltakerne i lumre chatterom. Alle forsvarene for «neger»-ord og «hottentott»-sanger, kan ses som uttrykk for at mange kjenner seg truet når hvite må tilpasse seg en flerfarget situasjon. Vår naturlige autoritet over språk, vaner og arv blir usikker.

DETTE SYNLIGGJØR en sterk motstand mot endring av egen identitet. Vi hvite vil være slik vi alltid har vært. Men det norske samfunnet er fundamentalt og ugjenkallelig endret: Norge er ikke lenger et homogent, monoetnisk samfunn. Vi hvite kan derfor heller ikke lenger se på oss selv som fargeløse. Vi er altså ikke lenger de samme som før. Vi kan ikke si hva som helst, vi har ikke alltid rett, vår versjon av virkeligheten er ikke nødvendigvis den mest rasjonelle. «Vi befinner oss altså i en situasjon der et helt folk tror att jeg er «nigger», men jeg tror ikke på det», sa James Baldwin for mer enn førti år siden: «Slaget har begynt! For om jeg ikke er det dere har fortalt meg at jeg er, så innebærer det at heller ikke dere er hva dere trodde dere var. Og det er dette som er krisen. Landet skakes ikke av en «negerrevolusjon». Landet skakes av tanken på sin egen identitet.»Det samme gjelder situasjonen i dagens Norge. For om ingen «negre» lenger fins, hvem er «Vi» da?

MANGE SYNES dette er så vanskelig å snakke om at de heller vil slippe å ta stilling til begreper som «svart», «hvit», «mørk», «innvandrer» og «neger», vi er jo alle bare mennesker. Men dessverre er noen fremdeles mer «bare mennesker» enn andre. Hudfarge er en godt synlig forskjell som rent faktisk betyr ulike muligheter i Norge til å vinne boligbudrunden eller nå opp i bunken av jobbsøkere. Ikke bare for «de andre», men for «oss». Å velge å late som om «rase» ikke fins er behagelig for alle oss hvite fordi vi dermed slipper å forholde oss til at vår hvite hudfarge gir en unik adgang til privilegier. Å identifisere seg selv som en rasist som støtter forskjellsbehandling er uvanlig, mens å ta for gitt privilegiene det gir å ha et hvitt fjes for gitt, er svært vanlig. Så hvem her er egentlig overfølsomme og hvem er rasjonelle? Man kan jo lure på hvilken glede det er hvite nordmenn har av å gjenta «neger»-ordet sitt. Hvor mye vil man kjempe for retten til å videreføre det rasistiske godset som ligger i kulturarven og få fortsette å si «neger-neger-neger-neger»? Egners bilder av apelignende dumskaller med lepper som dekker halve ansiktet er faktisk ikke egnet for sanglek i multietniske barnehager i 2007. At dette skal framstå som en trist nyhet i kulturkretser, er i tillegg nokså ubegripelig.

«HUDFARGET» ER ikke noe nøytralt, det er en egen farge, den er rosa-gulaktig, på pent aprikos. Det vet alle som har tatt på seg et «hudfarget» plaster. Særlig svarte. De som alltid har visst at hvit er en farge, er nettopp de som ikke deler denne. Det var derfor tydelig for alle som brått ble ekskludert fra norskhet at fellestrekket deres var ikke-hvithet, om de så var immigranter, adopterte eller født her i landet. Språkrådet trengte ikke ordet «hvit» i sin definisjon av «nordmann», det lå implisitt slik hvithet helst gjør i Norge. Det er ingen posisjon som er mektigere enn den som «bare» er menneskelig. Denne posisjonen er et privilegium som i dagens Norge tilhører hvite nordmenn. Hvis Bjarne Håkon Hanssen skal bli en reell inkluderingsminister, må han erkjenne at han, som hvit, må endre selvforståelsen fra fargeløs og allmenn til én versjon av veldig mange mulige nordmenn.

SYLFEST LOMHEIM startet det nye året med et sukk over tingenes tilstand: «Folk er rett og slett blitt redde for å snakke, og det er alvorlig,» meddelte han Dagbladet, 2. januar. Jeg vet ikke. For meg høres det ut som folkeskikken står sterkere hos språkbrukerne enn i Språkrådet. Det gir håp om at høstens diskusjoner økte bevisstheten om hvordan både det norske språket og samfunnet er i stadig forandring, og at det samme gjelder alle oss som bor her. Innlegget er en forkortet utgave av Tonje Volds artikkel i det nye nummeret av Samtiden.