KVINNEMARSJEN: Demonstranter fyte Independence Avenue under kvinnemarsjen i Washington 21. januar, dagen etter at Donald Trump ble innsatt som president. - Kvinnebevegelsen kommer til å spille en viktig rolle i å få valgt en ny president om fire år. En viktig del av den jobben består i å mobilisere, protestere og gå i tog. Men skal USAs arbeidere – ikke bare de hvite og mannlige, men alle – igjen bli en politisk kraft å regne med, trengs det tålmodig og langsiktig organiseringsarbeid, skriver artikkelforfatteren. Foto: AP Photo/Alex Brandon, File)
KVINNEMARSJEN: Demonstranter fyte Independence Avenue under kvinnemarsjen i Washington 21. januar, dagen etter at Donald Trump ble innsatt som president. - Kvinnebevegelsen kommer til å spille en viktig rolle i å få valgt en ny president om fire år. En viktig del av den jobben består i å mobilisere, protestere og gå i tog. Men skal USAs arbeidere – ikke bare de hvite og mannlige, men alle – igjen bli en politisk kraft å regne med, trengs det tålmodig og langsiktig organiseringsarbeid, skriver artikkelforfatteren. Foto: AP Photo/Alex Brandon, File)Vis mer

Kvinnekamp og klassekamp

Identitetspolitiske kamper er ikke uviktig for venstresiden. Problemet er at man har blitt blinde på det andre øyet: Økonomisk interessekamp og trygghet for arbeid har forsvunnet fra dagsordenen.

Meninger

I Dagbladet 15. april skriver Marie Simonsen at jeg skal ha hevdet at kvinnemarsjen mot Donald Trump «var et feilsteg og deltakerne burde ha gått for viktigere ting.»

La meg begynne med å slå fast at jeg aldri har ment at verken kvinnekamp eller såkalte «identitetspolitiske» kamper er underordnet arbeiderbevegelsens kamp. Tvert imot. Et eksempel: Da jeg for noen år siden deltok i en delegasjon med norske fagforeningsfolk og venstresideaktivister for å møte den lille venstresida som forsøker å etablere seg i Litauen, var det noen i den norske delegasjonen som anbefalte litauerne å vente med å heise regnbueflagget. Det gjorde de ut fra en idé om at homokamp ville gjøre det vanskeligere for dem å mobilisere såkalte «vanlige arbeidsfolk».

Jeg argumenterte imot. For det første fordi arbeidsfolk, som Simonsen helt riktig er inne på, kommer i mange former, fasonger, legninger og farger (riktignok litt færre i mer konservative og lukkede land, der mange enn så lenge også fortsatt befinner seg i skapet). For det andre fordi en arbeiderkamp som ekskluderer slike spørsmål blir blind på det ene øyet, og langt mer utsatt for å bli en del av en reaksjonær dagsorden. Og for det tredje, og viktigste: Om målet vårt er menneskers frigjøring, bør vi gjøre alt vi kan for at de ulike frigjøringskampene henger sammen og styrker hverandre.

Problemet til venstresida i mange land de siste årene har vært at man har blitt blinde på det andre øyet. Økonomisk interessekamp, trygghet for arbeid og trygghet i arbeid, har forsvunnet fra dagsordenen. Samtidig har skjevrekrutteringen til politikken skutt fart. Dette var bakteppet for reaksjonen min på de første mobiliseringene mot Trump. Normalt ville jeg blitt begeistret og inspirert av enhver slik mobilisering. I dette tilfellet var kanskje reaksjonen min for pessimistisk, og kanskje gjenspeilet ikke de reportasjene jeg kom over den bredden som fantes i marsjene. Poenget var at det jeg så vekket minner om den globaliseringsbevegelsen jeg selv var en del av på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet. En bevegelse som oste av kreativitet, karneval og engasjement, men som aldri omsatte energien til noe som kunne bygge reelle alternativer eller varig motmakt i form av organisasjoner eller institusjoner.

Siden har den svakheten blitt gjentatt i den ene mobiliseringen etter den andre, senest med Occupy Wall Street. Mens Occupy Wall Street vislet ut, har dens motstykke – den høyreorienterte Tea Party-bevegelsen – bokstavelig talt tatt makten i USA. Den brede, amerikanske venstresida klarte, ledet av en av de kanskje best kvalifiserte kandidatene noensinne, å tape mot en mann som Donald Trump. Det er til å bli deprimert av – og bør mane til dyp og alvorlig selvkritikk. Jeg tror en viktig del av det oppgjøret er å gjøre noe med den klasseblindheten som har dominert store deler av partiet de siste mange årene.

I sin tale for den amerikanske fagbevegelsen umiddelbart etter valgnederlaget var senator Elizabeth Warren inne på noe av det samme, da hun sa at «arbeidende familier i dette landet er dypt frustrert over en økonomi og myndigheter som ikke fungerer for dem. Valgdagsundersøkelsene viste at 72 prosent av velgerne mente at – sitat – den amerikanske økonomien er rigget for å tjene de rike og mektige».

Liknende frustrasjoner finner vi igjen i svært mange land nå. Det tragiske er at svært mye av dette sinnet ender opp med å gi høyresiden mer makt: Dels ved at arbeiderstemmer (både kvinnelige, mannlige og fargede) overføres fra venstresiden til høyrepopulister, og dels ved at mange velgere setter seg i sofaen. Dette er en selvforsterkende prosess, slik blant annet en kommende forskningsrapport fra Columbia University, gjengitt i siste nummer av The Economist, viser. Der kommer det frem at anti-fagforeningslover i blant annet Indiana, Michigan og Wisconsin har påvirket både valgdeltakelse og politisk aktivitet, og kan forklare mye av Hillary Clintons underprestasjon sammenliknet med Obamas resultat i 2012.

Kvinnebevegelsen kommer til å spille en viktig rolle i å få valgt en ny president om fire år. En viktig del av den jobben består i å mobilisere, protestere og gå i tog. Men skal USAs arbeidere – ikke bare de hvite og mannlige, men alle – igjen bli en politisk kraft å regne med, trengs det tålmodig og langsiktig organiseringsarbeid: Organisering i parti, og organisering i fagbevegelse. Det høres kanskje opplagt ut, men har dessverre ikke vært det for store deler av sentrum-venstre de siste årene. Forhåpentligvis er det nå i ferd med å forandre seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook