Mindre til kvinner: Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad og lederen av Nobelkomiteen Thorbjørn Jagland offentliggjorde vinnerne av årets fredspris 7. oktober. «Under Thorbjørn Jaglands ledelse har 60 prosent av Nobelkomiteens prisvinnere vært kvinner, men bare 33 prosent av prispengene har gått til kvinner», skriver kronikkforfatteren. Foto: Terje Bendiksby/Scanpix
Mindre til kvinner: Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad og lederen av Nobelkomiteen Thorbjørn Jagland offentliggjorde vinnerne av årets fredspris 7. oktober. «Under Thorbjørn Jaglands ledelse har 60 prosent av Nobelkomiteens prisvinnere vært kvinner, men bare 33 prosent av prispengene har gått til kvinner», skriver kronikkforfatteren. Foto: Terje Bendiksby/ScanpixVis mer

Kvinner på billigsalg

Når tre kvinner må dele Nobels fredspris nedvurderes arbeidet deres.

Årets Nobels fredspris gjør det klart at Nobelkomiteen har alvorlige problemer med kvinner. To alvorlige problemer, for å være nøyaktig.

Problemene har ingenting å gjøre med valg av kandidater. Både Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakel Karman har gjort seg fortjent til prisen gjennom sitt fremragende arbeid.

Men årets pristildeling viser de ubehagelige problemene: (1) Mennene som snakker på vegne av Nobelkomiteen er ambivalente når de snakker om viktigheten av å gi prisen til en kvinne, og (2) å dele prisen mellom tre forskjellige kvinner nedvurderer verdien av hver av kvinnenes bidrag.

Nobelkomiteens formann Thorbjørn Jagland er flere ganger blitt spurt om ikke flere kvinner fortjener prisen. Han har svart kjønn ikke er et kriterium. Prisen går til personen som fortjener det mest.

Når Jagland hevder dette, bruker han et argument kjent fra enhver diskusjon om likestilling: Å tvinge fram en kjønnsbalanse går på bekostning av kvaliteten. Men dette er bare sant hvis det virkelig er en skjev fordeling av kvalitet på fredsarbeidet til menn og kvinner. Har menn fått 85 prosent av de individuelle fredsprisene fordi menn har gjort 85 prosent av fredsarbeidet?

En mer sannsynlig forklaring på at så få kvinner har fått Nobels fredspris er at kvinners arbeid ikke blir lagt merke til. Siden medlemmene i Nobelkomiteen skiftes ut med jevne mellomrom, er det systemet som må endres for å sikre at de kvinnelige kandidatene synes. Kanskje innebærer dette nye måter å sette sammen komiteen på. Kanskje det betyr at noe radikalt må gjøres, som å innføre en kvinnekvote.

Norge har vært et foregangsland når det gjelder bruk av kvotering for å forbedre forholdene for begge kjønn. Politiske komiteer må ha minst 40 prosent av hvert kjønn, det samme må styrene i aksjeselskaper. Kvoter tvinger fram mangfold og mangfold fremmer kvalitet.

Å kjønnskvotere Nobels fredspris vil frigjøre tildelingsprosessen fra tunnelsynet de enkelte komitémedlemmene måtte ha. Komiteen må oppnå kjønnsbalanse over tid. Derfor bør det være minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn blant prisvinnerne over en tiårsperiode.

Fast verdi: «Nobelprisen bør ha en fast verdi, uavhengig av hvor mange som får den hvert år. Dette bør iverksettes umiddelbart, slik at det gjelder for årets vinnere», skriver professor Curt Rice. Vis mer

Kanskje betyr årets pris at Nobelkomiteens medlemmer allerede har åpnet øynene, kanskje betyr det at problemet er løst. Komiteen har åpenbart vært misfornøyd med situasjonen slik den har vært. Direktør for Nobelinstituttet Geir Lundestad påpeker at med årets tildeling har antallet kvinnelige prisvinnere steget fra 12 til 15 - en økning på 25 prosent.

Thorbjørn Jagland ble spurt om årets pris kan sammenliknes med den som ble utdelt i 1976. Ja, det kan den, sier han. I 1976 ble prisen gitt til Betty Williams og Mairead Corrigan for deres arbeid i Nord-Irland. Hva er likheten med årets pris? Svaret er opplagt. Lundestad og Jagland har begge gjort det klart: årets pris er delvis for å øke antallet kvinner.

Hvorfor er det så mye retorikk om at kjønn ikke betyr noe, og at prisen deles ut på bakgrunn av meritter, akkurat det året prisen går til tre kvinner? Kanskje komiteen ikke vil at kvinnene skal føle at prisen ikke er like mye verdt. Dette er en forståelig bekymring, siden årets prisvinnere får en mindre pengesum enn normalt, ettersom prisen skal deles på tre personer.

Bare én gang tidligere er prisen blitt delt mellom tre personer. Det var i 1994, da den gikk til Yassir Arafat, Yitzhak Rabin og Shimon Peres. Det årets prisvinnere var del av den samme konflikten og trengte den samme oppmuntringen til å arbeide for fred.

Prisvinner: Liberias president Ellen Johnson Sirleaf. Foto: Scanpix Vis mer

Årets prisvinnere får prisen «for deres ikkevoldelige kamp for kvinners trygghet og kvinners rett til full deltakelse i fredsarbeid». Selv om dette er prisverdig arbeid, har ikke prisvinnerne jobbet sammen, de har ikke bidratt til å løse den samme konflikten og de jobber ikke i samme organisasjon. Den abstrakte forbindelsen mellom prisvinnerne er noe nytt.

Vi må derfor anta at Nobelkomiteen hadde tre gode kvinnelige kandidater og valgte et tema som forente dem. Å gi prisen til tre personer kan være en god måte å få større effekt av prisen. Det kan også være en god måte å få flere kvinnelige prisvinnere og anerkjenne at Nobelkomiteen historisk har undervurdert kvinner.

Men vi trenger flere kvinnelige vinnere uten å devaluere deres spesifikke arbeid. Vi kan ikke ha et disproporsjonalt antall menn som får prisen alene og veie opp for dét ved å la flere kvinner dele en mindre verdifull pris ett år. Nobelkomiteen må ikke styrke kjønnsbalansen ved å kjøpe kvinnelige aktivister på billigsalg.

Praksisen med å dele prisen mellom mottakere bør endres. Prisen bør ha en fast verdi, uavhengig av hvor mange som får den hvert år. Dette bør iverksettes umiddelbart, slik at det gjelder for årets vinnere.

Prisvinner: Den liberiske fredsaktivisten Leymah Gbowee. Foto: Scanpix Vis mer

Under Thorbjørn Jaglands ledelse har 60 prosent av Nobelkomiteens prisvinnere vært kvinner, men bare 33 prosent av prispengene har gått til kvinner. Under Jagland har fem personer mottatt Nobels fredspris, men hver enkelt mann har mottatt tre ganger så mye penger som hver enkelt kvinne. Nobelkomiteen må vise at den verdsetter årets kvinnelige prisvinnere like mye som den verdsetter Barack Obama og Liu Xiaobo.

Historien viser at Nobelkomiteen har vært for lite oppmerksomme på kvinners fredsarbeid. Og i år, når den endelig har fått øynene opp, er den økonomiske verdien av prisen bevisst redusert ved å spre den tynt.

Det økonomiske problemet kan løses ved å gi hver enkelt vinner like mye prispenger. Synlighetsproblemet kan løses ved å innføre en kvote på 40 prosent kvinnelige prisvinnere.

Disse forslagene vil naturligvis møte motstand. Det vil bli gjort forsøk på å gjemme seg bak Alfred Nobels testamentet og si at hans forskrifter ikke tillater disse endringene. Men forskriftene har blitt endret tidligere. Det vil også bli argumentert med at kvoter kan føre til lavere kvalitet på prisvinnerne. Hvis kvinner bare jobber litt hardere eller litt smartere, vil de bli sett. Noen vil hevde at kvoter er nedverdigende for kvinner - som om ikke usynlighet er det.

Prisvinner: Tawakel Karman er politiker, journalist og meneskerettighetsforkjemper i Jemen. Foto: Scanpix Vis mer

Det er på tide at Nobelkomiteen omfavner de skandinaviske verdiene. Det er på tide å binde seg til en langtidsstrategi for å styrke synligheten av kvinners fredsarbeid, og det er på tide å verdsette kvinners arbeid like høyt som arbeidet til deres mannlige kollegaer.

Kronikken er en omarbeidet versjon av et innlegg på Curt Rices blogg.