SKREMSELSPROPAGANDA: PST-sjef Janne Kristiansen prøvde å skremme livet av de folkevalgte under Stortingets høring om EUs datalagringsdirektiv (DLD).Foto: Torbjørn Grønning
SKREMSELSPROPAGANDA: PST-sjef Janne Kristiansen prøvde å skremme livet av de folkevalgte under Stortingets høring om EUs datalagringsdirektiv (DLD).Foto: Torbjørn GrønningVis mer

La deg ikke skremme av PST-Janne

Politiet skremmer om DLD, skriver Marie Simonsen.

De hadde det nesten i boks. Første runde i Stortingets høring om EUs datalagringsdirektiv gikk som smurt. Etter en time med toppene i politi og justis hadde ondskapen sneket seg inn i salen. Hvis ikke de folkevalgte åpner for en massiv dataovervåking av landets borgere, er vi alle i fare. Pedofile vil kunne operere fritt. Terrorister vil sprenge bomber på Oslo S. Voldtekter, organisert kriminalitet, ran, narko. Hvis vi ikke innfører DLD, er det ingenting som kan stoppe dem. Norge vil bli en frihavn for kriminelle.

PST-sjefen ble så revet med av sitt eget trusselbilde at hun gikk over til å prosedere. Hun begynte å snakke sakte for dramatisk effekt. Gjorde hun jobben sin riktig, ville vi slippe å få vite om farene som lurer. Janne Kristiansen så ut i høringsrommet, på medlemmene av Stortingets transportkomité, og spurte med malmfull røst: Tør dere si nei?

Jack Nicholson ble nominert til Oscar for sin brutale forsvarstale i "A few good men", hvor offiseren raste mot naive sivilister som ikke verdsatte at det var han som var den siste skanse mot barbariet. Stortingets høringssal er en annen scene, men kanskje forvekslet den gamle forsvarsadvokaten lovgiverne med en jury. De måtte ikke tillate seg luksusen å tenke prinsipielt, men være praktiske og realistiske. Høre på henne som visste bedre.

Mens det er PST-sjefens jobb å ivareta rikets sikkerhet, er det lovgivernes plikt å foreta en avveiing mellom flere hensyn, ikke minst i forhold til personvern og rettssikkerhet. Men også politi- og justissektoren må ha en prinsipiell holdning til hvor grensen går. At en metode er nyttig, er ikke alene grunn til å ta den i bruk. Det erkjenner noen, men man faller som regel ned på at nye metoder er kjekke å ha. Derfor har de ikke større troverdighet enn det sivile samfunnet i en slik høring. Likevel gjør politikerne knefall.

Det er ingen som benekter at økt tilgang vil hjelpe politiet i deres arbeid, eller vil nekte adgang til datatrafikk slik de har i dag. Debatten handler om proporsjonalitet. Man stiller spørsmål om en slik massiv lagring er en grov krenkelse av personvernet og et brudd på uskyldspresumpsjonen. Politiforbundets leder Arne Johannessen har allerede snudd den på hodet når han sier: Med DLD blir det lettere å bevise sin uskyld.

I sin høring har Oslos statsadvokatembete kalt DLD "et paradigmeskifte". Datatilsynet mener det er å bryte gjennom "den liberale muren". Man frykter for formålsutglidning. Når man først har brutt en slik grense vil direktivet uvegerlig bli mer omfattende. En slik utglidning blir alltid avvist som hypotetisk, men synes like ofte som en naturlov. Man har sett det med all tydelighet når det gjelder terrorlovgivning. Vi blir fartsblinde.

Bruken skal underlegges streng domstolskontroll, blir det forsikret. Det skal være skjellig grunn til mistanke. Men for PST gjøres det unntak. Det nevnes ikke like ofte. PST vil ha fullmakt til å drive etterretning uten krav til mistanke. Det holder at det er grunn til å undersøke om straffbare handlinger forberedes. Hvis det haster, og det gjør det jo ofte, kan man gå til domstolene i etterkant og be om tilgivelse.

I dag er det pressens tur. Direktivets betydning for kildevernet har fått overraskende lite oppmerksomhet. Undersøkelser i land som har DLD viser at direktivet er en trussel mot pressefriheten. Kilder kvier seg for å kontakte redaksjoner av frykt for å bli sporet. Det gjelder ikke minst kilder i politiet, eller hos forsvaret og andre myndigheter. Den viktigste delen av pressens samfunnsoppdrag blir dermed svekket.

DLDs skjebne avgjøres av Høyre siden Ap er alene om å ville innføre direktivet. I Høyre har flere sentrale medlemmer vært sterkt kritiske, men har i det siste moderert seg. Det tyder på at Erna Solberg har satt foten ned. Hun vil ikke bruke en kalori på en sak velgere flest er lite engasjert i, tross at den går rett inn i Høyres sjel. På kort sikt vil det kanskje betale seg å fire på viktige prinsipper, men det har en lei tendens til å forfølge en siden.

Janne Kristiansen får ingen Oscar for sin opptreden i høringssal 1, men hun fulgte et manus vi kjenner altfor godt. Det er bygget på frykt og mistro. Det er ikke et manus de folkevalgte bør styre etter.