INNFRIR IKKE HELT: Lars Saabye Christensens nye bok har et større potensial.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
INNFRIR IKKE HELT: Lars Saabye Christensens nye bok har et større potensial. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Lars Saabye Christensen innfrir ikke helt

Ny bok om egne slektninger.

ANMELDELSE: Utgangspunktet for Lars Saabye Christensens «Mitt danske album» er lovende. Med bakgrunn i sin nære slekts historie, og særlig sin fars historie, tar forfatteren oss med på en erindringsreise som ikke bare veksler mellom poesi og prosa, men ispedd svart-hvitt fotografier og synsvinkelskifte også fungerer som dokumentasjon og vitnesbyrd fra en fordums tid.
 
Dette åpner for et kunstnerisk spenningsfelt mellom litteratur og fotografi, mellom fiksjon og virkelighet og mellom historie og samtid.

Vi finner tekster som tar utgangspunkt i fotografiske dokumenter, og vi finner et subjekt som ikke bare erindrer seg selv, men også de døde: «jeg kom til København / med seilbåten Ørn som Kaptajn Christensen, min farfar, som / jeg aldri fikk møtt / seilte fra Oslo den sommeren jeg ennå ikke var født.»

Delvis betydningsfullt
Sånn sett blir erindringen i «Mitt danske album» en måte å løfte fram enkeltmennesker på, minne oss på historien og tiden før oss selv. Når så disse menneskene i det store og hele er subjektets egne slektninger, må en spørre seg om de blir betydningsfulle også for leseren, om de framstår som allmenngyldige?

Mitt svar må bli: Delvis. Bokens avslutningsdikt, om en far på dødsleiet, er selvfølgelig allmenngyldig, det er en omstendighet vi kan identifisere oss med, særlig fordi boken kretser mye omkring denne faren; vi har på sett og vis blitt kjent med han. Dessuten inneholder diktet et av bokens sterkeste øyeblikk, der faren i sengeleie griper etter sin egen hånd, men ikke skjønner at det er hans egen og forundret spør: Hvem er det som holder meg? Det sier det meste om farens situasjon, hans forvirring og fravær.   

Hva får vi vite om menneskene?
Spørsmålet er om de andre personene som introduseres, gjør nevneverdig inntrykk? Om universet de befinner seg i, blir etablert som fortjent? Skildringen av onkel Ivan forblir eksempelvis leksikal; en oppramsing av meritter, under huden på ham kommer vi aldri. I diktet om søstrene Holmsen introduseres vi for den danske byen Hornbæk, året 1942, men hva får vi egentlig vite om søstrene Holmsen, bortsett fra at den ene er gift med kaptajn Christensen? Ikke stort. Og hva med krigsårene i Hornbæk? Ingenting.

Visst finnes det noen fine enkeltdikt i «Mitt danske album» som viser Saabye Christensens allsidighet som forfatter. Visst finnes det også kuriositeter fra fortiden som man ikke visste om eller som man kan trekke på smilebåndet av.

Men jeg savner at tekstene i større grad fungerer som forbindelseslinjer mellom fotografiene, fyller ut større flater, går mer under huden på menneskene og skaper et rikere univers. Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at «Mitt danske album» peker mot det som kunne blitt den store diktsamlingen om den nordiske slekten Christensen.

 

« «Mitt danske album» »

Lars Saabye Christensen