Lavmælte drømmer

En ung kvinne drømmer om å bli president - i Afghanistan.

FILM: Selv om tittelen er tatt fra et dikt av den spanske forfatteren Federico García Lorca, og egentlig handler om tyrefekting, utspiller denne iranskproduserte filmen seg i et nedbombet Afghanistan.

Her drømmer 20 år gamle Noqreh (Agheleh Rezaie) om å bli landets første kvinnelige president, men det er ikke lett i et land hvor kvinner stort sett lever skjult under burkaen. Hennes egen far (Abdolgani Yousefrazi) er svært rettroende, og vil ikke at Noqreh og svigerinnen skal vise ansiktet offentlig. Men Noqreh gjør det når hun går rundt i Kabul, og tar til og med på seg høyhælte sko når hun er på den nyåpnede jenteskolen.

En dag treffer hun en ung poet (Razi Mohebi), som både kan sitere Lorca og har gode råd. Han tilbyr seg også å være kampanjeleder hvis hun vil bli president, og får laget plakater som kan fremme hennes kandidatur.

«Klokken fem om ettermiddagen» er en fin, men smal film, som mildt og overbevisende forteller om en ung kvinne med pågangsmot og håpløst store ambisjoner. Den er så lavmælt i tonen at alle små dramaturgiske grep gjør stort inntrykk. Men den er også en hjerteskjærende historie om fattigdom og nød, ikke minst i scenene med Noqrehs svigerinne og spedbarnet hennes. Og Noqrehs far styrer sin datters skjebne; når han synes Kabul er blitt en ugudelig by etter Talibans fall, bestemmer han at de skal dra av gårde for å finne et bedre sted.