Lek, hevn og farlige, franske følelser

Annerledes, men noe slitsom kjærlighetsfilm.

FILM: Her har du en eksplosjon av en film. Og da snakker jeg ikke om bileksplosjoner à la Hollywood, men følelser- og fargeeksplosjoner à la Frankrike. Vi møter Julien og Sophie som barn, en gutt og ei jente, bestevenner på tvers av klasseskillene. Sammen dyrker de en lek hvor meningen er å utfordre hverandre hele tida. Den som ikke tar utfordringen, har tapt. Dette fører selvsagt til en rekke morsomme situasjoner: Her er det tissing på rektors kontorgulv, ødeleggelse av bryllupskaker og satans rampestreker. Og så, poff , er Julien og Sophie blitt voksne. Leken fortsetter, men den er ikke lenger like uskyldig. Utfordringene blir stadig mer utspekulerte, nå sårer de hverandre, glem Harald Eia og Bård Tufte Johansen vs. Kristopher Schau, i denne filmen tas hevnaksjonene til nye høyder. Regissørdebutant Yann Samuel, som også har skrevet manus, viser med all tydelighet hva som kan skje når leken blir viktigere enn ekte følelser. Samuel bruker flere virkemidler som kan minne om kassasuksessen «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre», men skitt la gå, høy fart og intelligente sceneskift går aldri av moten. Problemet er at alle overdrivelsene etter hvert tar luven av hverandre. Synd, for denne filmen var på sporet av noe stort.