DØDSANGST: «Nå skal jeg antagelig dø. Slik Elise døde av kreft i en alder av førti.» Konrad Sejer har begynt å føle på sin egen forgjengelighet i Karin Fossums ellevte bok med krimetterforskeren i hovedrollen.
Foto: Lars Eivind Bones
DØDSANGST: «Nå skal jeg antagelig dø. Slik Elise døde av kreft i en alder av førti.» Konrad Sejer har begynt å føle på sin egen forgjengelighet i Karin Fossums ellevte bok med krimetterforskeren i hovedrollen. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Les utdrag fra Karin Fossums nye roman

«Carmen Zita og døden».

Les intervju med Karin Fossum her.

Svimmelheten kom i voldsomme kast, og selv om han strittet imot, mistet han balansen. Dette går ikke, tenkte han fortvilet, dette er slutten. Han forsøkte etter beste evne å holde seg på beina, kom seg bort til speilet på veggen, stirret inn på sitt eget ansikt med granskende øyne. Nei, dette går ikke, dette kommer jeg ikke ut av, det er vel en svulst, tenkte han så, antagelig i hjernen, hvorfor skulle jeg slippe, jeg er ikke bedre enn andre, ikke det grann bedre. Selvfølgelig er det kreft. Det er jo det vi dør av, hver tredje, tenkte han, eller hver andre, bare vi blir gamle nok. Og snart er jeg en gammel mann, jeg er halvveis til hundre. Nå skal jeg antagelig dø. Slik Elise døde av kreft i en alder av førti. Langsomt, gjennom lang tid, ble hun tappet for krefter. Blek, gulaktig og utmagret, med leversvikt og alt som hørte med, et anfall av hysterisk celledeling utenfor kontroll, slik lå hun i en hvit og kjølig seng de siste timene på Rikshospitalet. Nei, ikke tenk på dette nå, det får være nok elendighet.

Han sto en stund og lente seg inn mot veggen. Ville puste jevnt og rolig og ta seg inn igjen, komme til sans og samling. Ja vel, så ble det slik, tenkte han, jeg kan jo ikke si at jeg er uforberedt, for det er jeg ikke. Jeg visste det ville ende slik, har visst det så altfor  lenge, har i det ubevisste gått med denne frykten, at jeg skulle bli rammet. Slik Elise ble rammet, som av lynet. Av en hissig og aggressiv sykdom, en innbitt hær av kreftceller på vandring i kroppen, nå tar vi lungene, nå tar vi skjelettet, nå tar vi hjernen. Nå bryter vi denne organismen ned, for det er vår natur. Men ta nå dette med verdighet, tenkte han, ikke bråk, det tar seg ikke ut. På den annen side, det kan jo være en bagatell. Måtte Gud gi at det bare er en bagatell. Hvilken Gud, tenkte han så, i fortvilelse, jeg har jo ingen Gud, og kanskje jeg skal dø. Etterpå er alt mørke og tomhet, et ingenting, en øredøvende stillhet.

Mobiltelefonen kimte på lomma, og han forsøkte å ta seg sammen, alt dette kaos til tross, det fikk nå være måte på. Han løftet telefonen til øret, hørte stemmen til Jacob Skarre, hans kollega i den andre enden, han var en anelse hektisk. Igjen ble han overmannet av svimmelhet. Den kom i brutale kast og slo ham nesten over ende. Mobilen falt ut av hånda hans og han bøyde seg raskt ned for å plukke den opp igjen. I stedet kom han til å sparke den over gulvet og inn under sofaen. Han bannet og kom seg ned på kne, la seg deretter flat og ålte seg innover. Fikk øye på mobilen innerst inne ved gulvlista. Men så var det også noe annet, noe bitte lite og rødt som kom inn i synsfeltet hans. Til sin overraskelse så han at det var en legoknott. Den måtte ha ligget der siden Matteus var liten, og hadde klart seg unna langkosten i mange år, skulle en ha sett for slurv. Det var en firer. En vakker og helt perfekt liten flaggrød kube, den mest anvendelige og lekre knotten som passet overalt. Han klemte den hardt i hånda, kjente de skarpe kantene mot huden. Og der, liggende på magen under sofaen, kom minnene tilbake til ham, fra oppveksten i Roskilde, i Gamle Møllevej. Det hvite murhuset med blå karmer, og stokkroser  oppetter veggen, plenen med gamle plommetrær, og de brune, spraglete dverghønsene som trippet omkring i den frodige, blomstrende hagen. Hver morgen fikk han plukke de bitte små eggene i en kurv. Han husket faren, streng og grå, lang og senet som han selv, og moras keramikkfigurer i vinduskarmen inne på kjøkkenet. Han kom til seg selv, grep mobilen og ålte seg ut igjen. Ble liggende en god stund og hive etter været.

- Er du der? Hva er det som skjer? Er du ute av balanse igjen?
Han brummet noe utydelig til svar. Var brydd og beskjeden og engstelig.
- Det er du som ringer, sa han kort. Det er du som skal fortelle hva som skjer.
Han satte seg opp, børstet støv fra brystet, puttet legoklossen i skjortelomma. Svimmelheten hadde endelig gitt seg, enn så lenge.
- Vi har en drukning, sa Jacob Skarre. I Damtjern oppe ved Granfoss, du vet, den lille dammen, kan du huske den? Tjue minutter fra Møller kirke. Gutt, seksten måneder. Mora fant ham inne ved brygga og alt var for seint. Ambulanseteamet prøvde gjenopplivning i tre kvarter, men det var nytteløst. Litt usikkert hvordan han havnet i vannet. I tillegg er han helt naken, vi vet ikke hva det betyr, og jeg føler meg usikker. Selvfølgelig kan han ha gått i dammen på sine egne bein. Men det er nå en gang sånn at jeg er i tvil. Vil du ta deg en tur, så finner vi ut av det. Det er det innerste huset i Dambråtan, hvitt, med et rødt uthus. Gutten ligger i gresset her og venter.
- Ja, sa han, jeg er på vei. Er der om en halvtime.
Og så, etter en kort pause:
- Er det noe som skurrer? Er det derfor du ringer?
- Ja, sa han, det er noe med mora. Kan ikke helt forklare det, men jeg synes nok at dette er noe vi bør se nærmere på. For å si det sånn, du vet hva jeg mener.
- Ikke la folk tråkke rundt overalt, sa Sejer, hold øye med dem. Hvor er foreldrene nå?
- De er på kammeret, sa Jacob Skarre, Holthemann har tatt dem imot. Mora er hysterisk og faren er taus.

Hunden Frank Robert, en kinesisk shar-pei, som han bare kalte Frank, løftet hodet forventningsfullt og så inntrengende på ham. Inne mellom alle foldene og rynkene, som var kjennetegnet for rasen, så han dette intense blikket som han var så svak for. Øynene som kunne tigge og be, de han ikke greide å motstå, de som fikk autoriteten hans til å renne vekk som spillvann. Hunden var hans svake punkt, han hadde aldri kjempet imot, å skjemme bort det vesle rynkete dyret var hans store glede. En glede som hadde resultert i betydelig overvekt.
- Kom igjen, tjukken, sa han, vi skal til bilen.
Hunden fór opp og gikk til døra, ble stående og pistre, kunne ikke komme fort nok av sted. Sejer hadde leilighet i trettende etasje, og  de gikk alltid trappene, hunden jumpet nedover trinnene i en jevn og godt innøvd rytme. Så kom de ut på plassen foran blokka og gikk til bilen. Hunden falt sammen i Volvoens baksete med et tungt sukk, slik han hadde for vane. En unge, tenkte Sejer, på seksten måneder. Jo, det var vel antagelig, og høyst sannsynlig en ulykke. Eller, det kunne være mora, ulykkelig, eller i psykose, eller vill av raseri overfor et trassig barn. Sånt hadde hendt før. Eller faren, eller begge to i fellesskap, også det hadde hendt før. Altså, druknet i en dam, tenkte han, nå vel, vi får vel se.