Den internasjonale kvinnedagen

Likestilling er høyrepopulismens verste mareritt

Når høyrepopulister marsjerer, er det på tide å gå i tog igjen.

Kommentar

Først av alt vil jeg sende en hilsen til Donald Trump. Som det gamle feministikonet Gloria Steinem sa da hun skuet utover folkehavet i Washington 21. januar: «This is the upside of the downside».

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Trump klarte å få millioner av mennesker verden over til å gå i tog for likestilling. I USA var det den største politiske mønstringen i historien; dobbelt så stor som marsjen hvor Martin Luther King sa han hadde en drøm.

«I have a dream»-talen er en av historiens mest siterte. Den handlet om frigjøring, om borgerrettigheter, om rase og klasse. Men se på gamle svart-hvitt bilder fra den gangen, av King på podiet omkranset av sine nærmeste. Hva er det som mangler? Hans gode venn, tidligere FN-ambassadør Andrew Young, ble intervjuet i anledning kvinnemarsjen tidligere i år. Han hevdet at han hadde prøvd å få King til å inkludere flere kvinner, ikke minst fordi så mange kvinner var aktive på grasrotplan, men uten å lykkes.

Selv i en kamp for likestilling, var ikke kvinnene representert. Det ville vært utenkelig i dag å tenke så snevert og ikke anerkjenne at diskriminering har ulike former, men like røtter. Over 50 år seinere er bildet endret dramatisk, men igjen sitter en mann i Det hvite hus omgitt av andre menn og skriver ut direktiver på løpende bånd som har store konsekvenser for kvinner over hele verden.

For at en bevegelse skal lykkes, må opplevelsen av fare være reell. Derfor har det vært et noe blandet syn på marsjeringen i USA og i Europa. Var det en «pussygrabbing» Trump som måtte til for å vekke hvite kvinner? Var det først da deres privilegier ble truet at de kom seg på beina og ut i gatene? Som et medlem av aktivistgruppa Black Girls Rock ropte fra scenen til et synlig flertall hvite kvinner med rosa pussyhats:

Velkommen til min verden!

Sexisme og undertrykking er svarte kvinners hverdag, mente hun. Hva pokker vet privilegerte hvite «soccer moms» om diskriminering? Selv om det er lett å forstå minoritetskvinners irritasjon, har det vært avgjørende for styrken i den nye bølgen at majoriteten med ett føler sine privilegier truet, ikke bare av Trump, men av reaksjonære krefter i Europa.

Anti-feminisme er en sentral drivkraft i høyrepopulismen. Trusselen mot liberale verdier og rettigheter, angrep på homofile og transseksuelle, på innvandrere og minoriteter, oppleves i sum som et angrep på hver og en i den store likestillingsfamilien.

Suksessen til Women’s March, som ble en manifestasjon av en motstand som har ulmet lenge, skyldtes at man lykkes å se det som forener fremfor splitter. I mange år har høyresiden prøvd å slå en kile inn i kvinnebevegelsen ved å beskylde hvite feminister for å svikte innvandrerjentene; en strategi som vant fram i media, ikke minst i sosiale medier, men aldri fikk fotfeste på grunnplan der jobben gjøres dag ut og dag inn.

Nå har vi i løpet av kort tid fått en bølge av friske og skamløse stemmer med minoritetsbakgrunn. De har bred støtte og en stor heiagjeng. De kommer til å forandre Norge, slik generasjoner med en annen bakgrunn, men mange av de samme utfordringene, gjorde før dem.

Dette er likestillingens store og vidunderlige frigjøringsprosjekt; å sørge for at stadig flere grupper er i stand til å kjempe for sin frihet, enten det gjelder kjønn, rase, religion, klasse eller seksualitet. For å lykkes trenger man noen stolper som nå er under press, slik som internasjonale konvensjoner og diskrimineringsvern.

Her truer også venstresiden rettigheter i angrepet på nyliberalisme og frihandel. Kritikk av kvinnemarsjen kom forbløffende raskt fra en venstreside som mente kvinner burde konsentrere seg om viktigere ting. Bortsett fra at abortlov, LBGT-rettigheter og rasediskriminering, for å nevne noen paroletemaer, er ganske viktig, bør rådgivere i Ap og venstresiden ha fått med seg at økonomi alltid har vært sentralt i likestillingsarbeidet. Likelønn var et hovedtema i marsjen.

Den brede likestillingsalliansen som er bygget opp over lang tid, har gode forutsetninger for å lykkes i kampen mot høyrepopulisme. Den er riktignok løst sammensatt og full av motsetninger, men består av grupper som alle er truet av den politiske utviklingen, og som har en felles interesse av å verne om liberale rettigheter og kjempe mot religiøs og politisk opportunisme. Å vite at du er på rett side av historien, hjelper.

Det blir spennende å se hvordan alliansen spiller inn i europeiske valg og høstens stortingsvalg. Takket være Trump vet velgere at de kan trosse politiske tyngdelover. Det er risikosport å ignorere dem. Det kan være mye å tjene på å lytte til dem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook