DYSTERT: Det er et stykke fullt av den dypeste bekymring for verdenssituasjonen Johan Harstad utgir i høst. «Osv.» er Bragepris-nominert i klassen for voksen skjønnlitteratur. Foto: Siv Seglem
DYSTERT: Det er et stykke fullt av den dypeste bekymring for verdenssituasjonen Johan Harstad utgir i høst. «Osv.» er Bragepris-nominert i klassen for voksen skjønnlitteratur. Foto: Siv SeglemVis mer

Likhaug på likhaug

Noe MÅ gjøres, sier Johan Harstad i ny bok.

ANMELDELSE: OL på Lillehammer 1994: Hele verdenspressen er til stede da Tonya Harding mislykkes i kunstløp. Hun skylder på skøytene. Før Lillehammer bestilte Harding knusing av motstanderens kne: Ingen reaksjon.

Harding fikk fortsette karrieren — som besto av juks og bedrag.   

Verdenspressen er derimot nesten fraværende i Sarajevo, som hadde OL ti år tidligere. Nå er Sarajevo en slagmark. Et presseteam på fire personer har barrikadert seg på et hotell. En av dem blir skutt. Kollegaen ser en god sak, og filmer sin døende kollega.

Vietnam og Sarajevo
Johan Harstads skuespill «OSV.» ble satt opp som lesestykke på Nationaltheatret i fjor. Nå kommer boka, som er nominert til Brageprisen. Der følger vi den amerikanske familien Zimmer. Sønnen Alan er fotograf, og del av presseteamet i Sarajevo. Han reiser dit for å forstå sin far. Faren var i Vietnam, og en dag forsvinner han hjemmefra. Han bosetter seg på en benk i Constitution Gardens-parken i Washington DC, der Vietnam-veteranene holder til.   

London samme tid samme år. Alans søster Nola har stengt seg inne i leiligheten. Hun venter på verdens undergang. Hennes egen gikk under da ektemannen og den lille sønnen ble stukket ned og drept av en psykotisk tsjetsjener på tuben i London.

Hamrer løs
Harstad hamrer løs i dette fem hundre siders lange dramaet, som består av korte kryssklippede scener. Det er i lengste laget, og som litterær tekst er ikke boka av de beste jeg har lest. Det blir noe skjematisk over de mange skiftene; fra highlights til highlights for å si det kynisk: Vietnam, Rwanda, tuben i London, Tsjetsjenia. Samtidig er dette Harstads poeng og dramaets styrke. Harstad vil vekke oss. Han vi skal se det vi vet, men ikke vil se. Det er umulig ikke å bli berørt, ja opprørt. Spesielt når Alan er i Rwanda. Også dette landet forlatt av alle. Rwanda som drukner i oppsvulmede lik, etter at hutuene på tre måneder har klart å slakte minst 800 000 tutsier. Alan ser gravemaskiner som skyfler lik, «ihjelhogde unger, oppsvulmede og råtnende, dekket av fluer. Et spedbarn hang fra en av taggene i grabben, hang fast i pyjamasen et øyeblikk før det løsnet og landet på haugen av de døde igjen.»

Et lammet FN
«OSV.» er en politisk tekst, men ikke et syttitallstykke der de slemme er slemme og de snille er snille. Harstads poeng er tvert imot at vi alle har det i oss. Det viser den grusomme hemmeligheten som har martret Zimmer siden Vietnam. Og det sier Pascal, den unge hutuen som forteller hvordan de effektivt og målrettet slaktet 800 000 på tre måneder. Det var en jobb, sier han, en grusom hevn etter årtier med undertrykkelse, en revolusjon, en demokratisk avgjørelse.

Det vil si. Det finnes noen skurker i denne boka. Det er et lammet FN: Et FN som overlot 800 000 hutuer til seg selv. Som bare hentet lik i Bosnia, alltid for seint ute. Et feigt FN uten mandat til å gjøre noe som helst.

Lidelsene fortsetter
Men noe MÅ gjøres, sier Harstad med den desperasjon som ligger under hele hans forfatterskap. Et av samtidas viktigste forfatterskap, som stadig har spådd verdens undergang. Det kommer fram også her.

Ikke overraskende ender stykket 11. september 2001. Etterfulgt av en epilog, der vi ser at verden rusler uberørt videre: « ... verden bare fortsetter, vi fortsetter, de enorme lidelsene, livene, vi gir hverandre gaver og elsker hverandre og myrder hverandre om nettene og så videre og så videre, til det ikke finnes flere igjen av oss.»