Lille-Bruce fra Las Vegas

Mye fint, men ikke helt killer i solodebuten.

||| ALBUM: Med tanke på Brandon Flowers utilslørte Springsteen-flørting i The Killers-formatet, er det fristende å tolke «Flamingo» som et slags «Darkness On The Edge of Las Vegas»-epos, Flowers' grublende oppgjør med og kjærlighetsbrev til den neonbelyste hjembyen.

Lanois-touch Skal vi ta et par omdreininger til rundt et slikt utgangspunkt, er dette sikkert for mange en velkommen retur tilbake til et mer konvensjonelt poprocksound etter forrige Killers-albums mer elektronisk orienterte Pet Shop Boys-flørt.

Det er en tiltalende 70-tallsklassisisme i det relativt rene, organiske og tørre soundet her (foruten Springsteen høres gode snev av Tom Petty og Fleetwood Mac, iblant til og med Bob Dylan) som effektivt blandes med forsiktige dryss av kjølig 80-tallssynth.

Daniel Lanois har kommet inn i etterkant og justert produksjonen til Killers' faste hjelpemann Stuart Price og Brendan O'Brien (Pearl Jam, Springsteen).

Det er godt mulig det er Lanois' fortjeneste at Springsteen/synth-hybriden er blitt så - i positiv forstand - smooth sammeliknet med det mer bombastiske stadionanslaget til The Killers, hvilket utelukkende er til det bedre.

Vokal formtopp Dette er også flotte omgivelser hvor sangeren Brandon Flowers med godt hell strekker seg mot vokale karrierebestenoteringer.

« «Flamingo» »

Brandon Flowers

4

Plateselskap

Island/Universal

Han har i sine beste stunder magiske refrengevner, hvilket i seg selv fint bidrar til å dekke over at låtmaterialet samlet sett er både ujevnt og stedvis tynt.

Da kommer «Flamingo» også til kort om det skal dømmes strengt som konseptalbum eller tåle «Darkness...»-sammenlikningen innledningsvis.