FORFATTEREN Hans Herbjørnsrud har skrevet dystert og komisk om blant annet hodeskaller, brønner, brodermord og stengte dører i en rekke underfundige noveller. Nå er det kommet en god bok som går ham nærmere etter i sømmene.

Foto BONES/LARS EIVIND Dagbladet
FORFATTEREN Hans Herbjørnsrud har skrevet dystert og komisk om blant annet hodeskaller, brønner, brodermord og stengte dører i en rekke underfundige noveller. Nå er det kommet en god bok som går ham nærmere etter i sømmene. Foto BONES/LARS EIVIND DagbladetVis mer

Litteratur uten syfilis

Ny bok om underfundige Hans Herbjørnsrud.

ANMELDELSE: Forfatteren Hans Herbjørnsrud har skrevet mange merkverdige tekster, merkverdige på mange måter. En av dem heter «Beingrinda og det anatomiske atlas» og handler blant annet om et fiktivt, ikke-eksisterende dikt av Henrik Wergeland, «Kain og Abel», og hvordan dette diktet har betydning i hele Wergelands forfatterskap. Og dermed Herbjørnsruds forfatterskap og videre inn i Kaja Schjerven Mollerins nye bok. Og i denne anmeldelsen.

Ord og meninger sprer seg — kanskje som virus, slik William Burroughs uttrykker det.

Det åpner seg endeløse landskaper som lesere og litterater kan lete seg fram i, eller hvorfor ikke: gå seg vill, fortape seg i. Men Mollerin vet hvor hun skal. Hun er en generøs los for sine lesere.

Skarpt blikk
Kaja Schjerven Mollerin (f. 1980) er litteraturviter, kritiker og stipendiat på Blindern. Hun har før skrevet om Wergeland og Bob Dylan, og driver nå med Susan Sontag. Hennes mange essays i Klassekampen har vist stor bredde og et skarpt, eget blikk for det særegne i tekstene hun behandler.

Hun skriver seg inn i en tradisjon av seriøs tekstlesning og kaster ikke bort plass på biografiske anekdoter, utmattende teoretiseringer eller intertekstuelle henvisninger i hytt og vær.

Mollerin leser tekst, stiller spørsmål, trekker inn det hun trenger, holder seg til det hun holder på med, og lar oss få del i resultatene.  

Hodeskaller og brønner
Når hun nå går løs på den underfundige novellisten fra Heddalen i indre Telemark, bonden Hans Herbjørnsrud, har hun valgt seg ut spesielt tre noveller å dykke ned i. Samtidig trekker hun inn mange andre Herbjørnsrud-tekster og viser god kjennskap til dette både dystre og komiske universet fullt av hodeskaller, brønner, stengte dører, svik, brodermord og denslags. Selv om hun er på sporet av noen bestemte problemstillinger knyttet til menneskenes bestialitet og i særdeleshet folkemord, lar hun så mange som mulig tråder bli hengende unøstet, så mange som mulig dører u-stengte. «Seks fot under» er ikke noen endlösung på Herbjørnsruds verden, ingen tradisjonell, innskrenkende bedreviter-traktat av typen: «Dette er ikke annet enn ...»

Uviljen mot å lukke tolkningsrom gir stor frihet, men kan også føre til en litt ukledelig beskjedenhet. Mollerin trenger ikke stille sitt lys under noen bøtte.

Hun trenger ikke så mange forbehold av typen: «Det ville sånn sett ikke være helt urimelig å hevde ...», «Generelt tror jeg likevel ...», «Ingen vil vel nekte for at ...»  

Absurd hatsk Et emne jeg stusser over at Mollerin ikke i større grad tok opp i denne omgang — særlig fordi hun gir så stor plass til novellen om det fiktive Wergeland-diktet — er det nærmest absurd hatske, velrettede og komiske utfallet Herbjørnsrud lar sin hovedperson komme med mot en professor, og dermed hele litteraturvitenskapen, nettopp i den novellen:  

«Nei, syfilis, nei! Syfilis kunne litteraturviterne gjerne ha for seg selv! snøftet jeg arg. (...) Den kjønnssykdommen Wergeland angivelig skulle pådratt seg sommeren 1836, var noe syfilitiske litteraturvitere hadde smittet ham med lenge etter at han hadde himlet fra sitt dødsleie i 1845.»

Og videre, om de selvbesmittende litteraturkjennerne:

«Forresten har jeg ofte undret meg på hvorfor syfilis fremdeles er svært utbredt blant litteraturvitere mens sykdommen forlengst er knektet hos andre yrkesgrupper. Kan det skyldes at litteraturstudiet er så lukket at de som kommer inn, ikke kommer ut igjen, og at visse overførbare sykdommer får særlige betingelser i dette skalkete miljøet? Nei, jeg vet ikke.»

« «Seks fot under. Et essay om Hans Herbjørnsruds forfatterskap» »

Kaja Schjerven Mollerin

Mollerin skjermer seg godt mot denne implisitte kritikken fra sitt forskningsobjekt, for hun skriver ikke noe som helst om Herbjørnsruds egne sykdommer — hun holder seg til sykdommene som ligger i tekstene. Og denne holdningen er befriende i vår tid, da biografiske detaljer tømmer det ene forfatterskapet etter det andre for deres egne mening.