PLAY TELL:  Tre generasjoner er samlet i Play Tell, f.v. de unge Eyolf Dale, Emilie Christensen og Harald Lassen, videre mellomgenerasjonens Mats Eilertsen og veteranen Jon Christensen. Sistnevnte er Emilie Christensens far, mens mor Ellen Horn fulgte konserten fra tilskuerplass. FOTO: TERJE MOSNES
PLAY TELL: Tre generasjoner er samlet i Play Tell, f.v. de unge Eyolf Dale, Emilie Christensen og Harald Lassen, videre mellomgenerasjonens Mats Eilertsen og veteranen Jon Christensen. Sistnevnte er Emilie Christensens far, mens mor Ellen Horn fulgte konserten fra tilskuerplass. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Løfterik debutkonsert

Play Tell med tre generasjoner i supert samspill.

KONSERT: Rekrutteringen i norsk jazz er stadig formidabel, og gjennom flere år har det summet i jazzsivet om prestasjonene til sanger Emilie Christensen og saksofonist Harald Lassen. De er to av flere up-and-coming utøvere fra miljøet rundt Norges musikkhøgskole.

Så da de inntok Nasjonal jazzscene, Victoria, sammen med pianisten Eyolf Dale, bassisten Mats Eilertsen og trommeslageren Jon Christensen under bandnavnet Play Tell i går kveld, hersket det mer enn vanlig forventning i salen.

Observatører fra flere festivaler ble observert, og sammen med resten av publikum fikk de overvære en konsert som, tross snau øvetid for musikerne og følgelig et visst ad hoc-preg, ble en så løfterik musikalsk egenerklæring og lytteropplevelse at Play Tell fortjener et liv langt ut over 26. januar 2012.  

Originalstoff
Repertoaret besto hovedsakelig av Lassens mer og mindre finurlige låter, noen av dem med tekster av Christensen, og ble gitt utstrakt kollektive tolkninger med god plass til initiativer fra hver av de fem musikerne.

Emilie Christensen viste imponerende tonetreffsikkerhet og stemmesmidighet i så vel tekstformidling som instrumentalsang og la for dagen utsøkt timing og nydelig tone hele veien.

IMPONERENDE: Emilie Christensen. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

Harald Lassen plasserte seg flott og kontrollert i den rekka av norske tenorister  - Garbarek/Brunborg/Seim — som han springer ut av, og de to «ferskingene» fikk lojalt og lekent følge på ferden av tre meritterte medspillere som kombinerte support- og solistrollene med fingerspissfølelse og inkluderende tilnærming.

Krydder
Litt nøling her og der, og litt upresisjon i noen unisone vokal/saksofon-forløp, virket egentlig mer som krydder enn som forstyrrelser i en konsert der struttende, uforferdet talent og finslipte ferdigheter møttes i et tre-generasjonsband som forhåpentligvis lar seg holde sammen en god stund. Bli ikke forbauset om Play Tell spiller på en festival nær deg allerede i år.