MAGIKEREN: Den tyske technoprodusenten Wolfgang Voigt følger opp mesterverket «Pop» (2000) med mørkere, men ikke like vellykket musikk. Foto: Promo.
MAGIKEREN: Den tyske technoprodusenten Wolfgang Voigt følger opp mesterverket «Pop» (2000) med mørkere, men ikke like vellykket musikk. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Gas - «Narkopop»

Lyden av en snikende svartedød man gjør lurt i å skalke lukene for

Wolfgang Voigt med sitt første Gas-album på 17 år.

ALBUM: Natur og teknologi behøver ikke være motsetninger.

« Narkopop »

Gas

4
Konkurrerer med «Zauberberg» (1997) om å være det mest urovekkende albumet i Gas-katalogen.

Plateselskap

Kompakt

Over tre gradvis vakrere album som Gas, viste den tyske technoprodusenten Wolfgang Voigt at maskiner kan gjenskape voldsomme naturopplevelser.

Mesterverket «Pop» (2000) er et av de frodigste stykkene musikk som finnes, en like kroppslig som mental psykedelia der synthene høres ut som bisvermer og sildrende bekker.

Attpåklatten «Narkopop» er et steg tilbake inn i skyggene. Der konkurrerer den med «Zauberberg» (1997) om å være det mest urovekkende i Gas-katalogen. I sine sterkeste øyeblikk – «1» og «5» – er musikken dypt paranoid, lyden av en snikende svartedød man gjør lurt i å skalke lukene for.

Likevel blir man ikke like hypnotisert av «Narkopop» som forgjengerne.

Voigt har angivelig dempet bruken av loop-teknikker til fordel for mer konvensjonelle knep, som symfoniorkesteret på «2». Det kan føles litt som en magiker som avslører sine tryllekunster.