RAKETTSKJOLD: En rakettskjold-missil  - Terminal High Altitude Area Defense (THAAD) - skytes ut under en øvelse. Foto:  U.S. Department of Defense, Missile Defense Agency / Reuters / NTB Scanpix
RAKETTSKJOLD: En rakettskjold-missil  - Terminal High Altitude Area Defense (THAAD) - skytes ut under en øvelse. Foto:  U.S. Department of Defense, Missile Defense Agency / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Rakettskjold

Lynkurs i rakettskjold

Videreutvikling av rakettskjoldet vil trolig øke sannsynligheten for at en atomkrig inntreffer, i tillegg til å gi Vladimir Putin gode argumenter for å bygge flere og kraftigere atomvåpen.

Meninger
SKRIVER AVHANDLING: Kjølv Egeland. Vis mer

En regjeringsoppnevnt ekspertgruppe fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og det amerikanske Missile Defence Agency (MDA) er i sluttfasen av arbeidet med en rapport om hva Norge kan bidra med til Natos rakettskjold. Rapporten vil etter sigende handle om hvordan Norge kan bidra til rakettskjoldet, ikke om eller hvorfor Norge skal bidra.

Helt siden Hiroshima og Nagasaki ble gruslagt i august 1945 har kjernefysisk nedrustning vært en av verdenssamfunnets fremste oppgaver. FNs første kollektive handling – Generalforsamlingens resolusjon nr 1 fra 1946 – tar til orde for nettopp målet om en verden uten atomvåpen. Men få politikkområder er så gjennomsyret av løgn og hykleri som kjernevåpendiplomatiet. Trolig har vi aldri vært lengre fra å oppnå målet om en verden uten atomvåpen enn vi er i dag.

Spørsmålet mange har stilt seg er om vi kan leve med atomvåpen. Svarene er mange, men vi kan skjelne mellom tre hovedposisjoner.

For de fleste er svaret et ukvalifisert nei. 123 av verdens 193 stater gikk høsten 2016 inn for å begynne forhandlinger om et forbud mot atomvåpen i 2017 (Norge var blant mindretallet som stemte imot den aktuelle FN-resolusjonen). Kalde krigere som USAs tidligere forsvarsminister Bill Perry har sagt at et forbud er en strålende idé og at det haster mer enn folk tror. En atomkrig der 100 atomvåpen på Hiroshima-størrelsen ble brukt (mindre en ett prosent av verdens totale kjernefysiske arsenal) ville kunne føre til en såkalt atomvinter der to milliarder mennesker mistet livet som følge av hungersnød. De humanitære konsekvensene av bruk av et eneste atomvåpen er generasjonsoverskridende og grusomme. Alle over 18 bør lese vitneutsagnene fra overlevende fra Japan, for eksempel Setsuko Thurlow, som var 13 år og på vei til skolen da det smalt. Jeg kunne selvsagt sitert henne her, men det ville ikke passe seg i en familiepublikasjon som Dagbladet.

De fleste mener atomvåpen må bort så fort som råd er. Men et betydelig antall innflytelsesrike personer mener at atomvåpen fungerer stabiliserende; at de kan avverge konvensjonell krig. På 1960-tallet utviklet amerikanske forsvarsakademikere som nobelprisvinner Thomas Schelling doktrinen om gjensidig utslettelse – terrorbalansen eller mutually assured destruction – som et alternativ til nedrustning. Tanken var at dersom både russerne og amerikanerne visste at det ble game over dersom noen prøvde seg på noe, ville begge holde seg i tøylene. Men for at denne tankekonstruksjonen skulle stå støtt måtte begge parter være sårbare for den andres atommissiler. Dersom den ene parten trodde den kunne angripe den andre uten selv å bli utsatt for motangrep, eller at en av partene trodde den andre var i ferd med å utvikle en effektiv forsvarskapasitet, ville man ende opp i situasjoner som kunne spinne ut av kontroll. Gjennom ABM-traktaten fra 1972 forpliktet dermed USA og Sovjetunionen (seinere Russland) seg til ikke å utvikle forsvarsanlegg mot langtrekkende (ballistiske) missiler. Gjensidig sårbarhet skulle holde den kalde krigen under frysepunktet.

Men en tredje gruppe mennesker, sterkt støttet av kapitalen i det atomindustrielle kompleks, har aldri akseptert argumentene til verken den første eller andre gruppen. De mener at ikke bare kan vi leve med atomvåpen, atomvåpen kan og vil brukes. Helt siden tidlig i den kalde krigen har en minoritet av forsvarsanalytikere i USA og andre steder ment at det er mulig å «vinne» en atomkrig.

På 1980-tallet utviklet amerikanerne planer om et massivt forsvarssystem i verdensrommet – det såkalte Strategic Defense Initiative (SDI) – som seinere ble skrotet grunnet tekniske vanskeligheter og politisk motstand. En annen representant for atomkrigsoptimistene var George W. Bush, som trakk USA fra ABM-traktaten i 2002. Russland svarte selvsagt med å oppgradere sine atomvåpen.

Jeg skal ikke konkludere med hvilken av de tre posisjonene som er klokest, men nøyer meg med å påpeke at når den norske regjeringen vurderer å slutte seg til rakettskjoldet er det den tredje gruppen den støtter. Videreutvikling av rakettskjoldet vil trolig øke sannsynligheten for at USA og Nato kan «vinne» en atomkrig (fra umulig til marginal). Samtidig vil utviklingen av økt forsvarskapasitet antakelig også øke sannsynligheten for at en slik krig inntreffer, i tillegg til å gi Vladimir Putin gode argumenter for å bygge flere og kraftigere atomvåpen.

For Sovjet/Russland har USAs og Natos utvikling av forsvarsanlegg mot atomvåpen lenge vært den viktigste grunnen til nedrustningsskepsis. På det ikoniske toppmøtet i Reykjavík i 1986 var Reagan og Gorbatsjov i prinsippet enige om en avtale for full kjernefysisk nedrustning.

Avtalen strandet i siste øyeblikk fordi Reagan nektet å gi slipp på SDI. Hvorfor i alle dager er russerne redde for forsvarsanlegg mot ikke-eksisterende våpen, skal Reagan ha spurt sine rådgivere. Hva russerne tenkte er ikke spesielt vanskelig å forestille seg.

Egeland skriver for tida sin avhandling om utviklingen av det folkerettslige og institusjonelle apparatet for multilateral kjernefysisk nedrustning siden 1970.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook