TERNINGKAST FIRE: «A Monster Calls» bruker fantasy-klisjeer på interessante måter, men bukker til syvende og sist under for sentimentaliteten den kritiserer, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST FIRE: «A Monster Calls» bruker fantasy-klisjeer på interessante måter, men bukker til syvende og sist under for sentimentaliteten den kritiserer, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «A Monster Calls»

Magisk-realistisk realitetsorientering

«A Monster Calls» starter som en skarp kritikk av klisjeer fra fantasy og «young adult»-fiksjon, men står ikke løpet ut.

FILM: Dersom man lister opp ingrediensene i J. A Bayonas «A Monster Calls», er det lett å trekke forhastede konklusjoner om hva slags film man har med å gjøre. Dette er nemlig en fortelling lagt til en engelsk småby preget av overskyede himler, uforklarlig luksuriøse teglsteinshus og allestedsnærværende skoleuniformer, hvor skilsmissebarnet og mobbeofferet Conor oppsøkes av et gigantisk tremonster som forteller ham mystiske eventyr og profetier. Og som ikke dét var nok må han hanskes med en kreftsyk mor som blir svakere for hver dag som går.

« A Monster Calls »

4
Gutten og trekjempen.

Kategori

Drama, fantasy

Regi

J. A. Bayona

Skuespillere

Lewis MacDougall, Felicity Jones, Liam Neeson, Sigourney Weaver m.fl.

Premieredato

2. desember 2016

Aldersgrense

12 år

Orginaltittel

« A Monster Calls »

Subversiv
Det er med andre ord lett å forestille seg en klassisk fortelling om en gutt som reddes ut av et grått og deprimerende liv, og slynges inn i en magisk verden hvor hverdagens pinsler settes inn i en ny kontekst som skaper en følelse av balanse og rettferdighet – en slags blanding av «Gutten og jernkjempen» og «Harry Potter». Og det er akkurat det regissør J. A. Bayona og manusforfatter Patrick Ness – som også har skrevet romanen filmen er basert på – vil at man skal tro.

Det mest originale grepet i «A Monster Calls» – og den eneste grunnen til at noen kommer til å snakke om denne filmen etter den har gjort sine runder på kino og streamingtjenester – er nettopp at den avfeier disse klisjeene som forførende løgner mennesker klamrer seg til når det blir vanskelig å konfrontere virkeligheten. Det er en god innfallsvinkel til både moderne fantasy og «young adult»-sjangeren, men «A Monster Calls» går ikke langt nok til å bryte ut av den kitschpregede estetikken den bruker til å lokke publikum inn i fortellingen.

Konvensjonell
På et tematisk plan er «A Monster Calls» en film i tradisjonen etter «Brødrene Løvehjerte», men på grunn av den plastiske produksjonsdesignen og Bayonas konvensjonelle regi oppnår den aldri den samme nivå av emosjonell oppriktighet. Og innenfor disse rammene får heller ikke Felicity Jones, Sigourney Weaver, Liam Neeson og den unge hovedrolleinnehaveren Lewis MacDougall anledning til å utvikle rollefigurene sine hinsides arketyper.

Konsekvensen er at «A Monster Calls» til syvende og sist ender opp langt nærmere den typen Hollywod-film den i utgangspunktet tar avstand fra, for det er langt fra alle fintene og avledningsmanøvrene som leder i subversiv retning. Altså tar «A Monster Calls» sin plass i kinolandskapet som et klassisk eksempel på en fantasyfilm som får mye ut av et moderat budsjett, men som snarere enn å stole på sine originale ideer prøver å få i pose og sekk, uten helt å lykkes med noen av delene.