Høyreradikal: Et medlem av høyreekstreme English Defence League under en demonstrasjon i London i høst. Fascismen i Europa døde ikke med Hitler, mener Øyvind Strømmen, som er aktuell med boka «Det mørke nettet - om høyreekstremisme, antijihadisme og terror i Europa». Foto: Carl Court/AFP/Scanpix
Høyreradikal: Et medlem av høyreekstreme English Defence League under en demonstrasjon i London i høst. Fascismen i Europa døde ikke med Hitler, mener Øyvind Strømmen, som er aktuell med boka «Det mørke nettet - om høyreekstremisme, antijihadisme og terror i Europa». Foto: Carl Court/AFP/ScanpixVis mer

Men fascismen var ikke død

Det går en rød tråd fra fascismen i mellomkrigstiden til dagens høyreradikale partier.

På tross av norske Nasjonal Samling har vi en tendens til å betrakte fascismen som et - i alt det vesentlige - tysk og italienske fenomen. Vi har også en tendens til å tro at den døde i 1945, og de av oss som ikke tror det, har gjerne en forestilling av at den rimelig parodiske nynazismen er det vesentligste utslaget for fascismen etter den annen verdenskrig. Ingen hanemarsj? Ingen hakekors? Ingen Hitler? Ingen fascister.

Så enkelt er det selvsagt ikke. I realiteten var fascismen en politisk bevegelse med betydelige utslag i en rekke land, og blant disse var ikke minst Sverige. I nabolandet vårt i øst var flere fascistiske og også nazistiske partier og grupper aktive både før, under og også etter den annen verdenskrig. En av dem skulle komme til å spille en ikke uvesentlig rolle i den fascistiske fugl føniks gjenoppstandelse fra asken, den såkalte Nysvenska Rörelsen, stiftet av Per Engdahl og hans tilhengere under navnet Svensk Opposition i 1941. Dette er en organisasjon som fremdeles eksisterer.

Sverige ble aldri direkte involvert i den annen verdenskrig. Landet ble ikke okkupert. Det kom aldri et landssvikeroppgjør, for det var ingen landssvikere å gjøre opp med. Tvert imot skulle det også etter krigen være relativt uproblematisk for fascistene å være åpenlyst aktive i Sverige; og nettopp Engdahl og hans «svenske reformisme» skulle komme til å spille en viktig rolle i fremveksten av en nyorientert europeisk fascisme.

I 1950 ble nemlig Engdahl invitert til en konferanse i Roma. Konferansen ble arrangert av Movimento Sociale Italiano (MSI) - den italienske sosiale bevegelse. Dette partiet ble opprettet av italienske fascistveteraner allerede i desember 1946, og ble ledet av Giorgio Almirante, som hadde hatt en funksjonærrolle i regjeringen i den reelt sett nazidominerte, fascistiske Salé-republikken i Nord-Italia. På konferansen kom representanter fra fascistiske grupper fra flere ulike europeiske land, samt spesielt inviterte fra blant annet Sør-Amerika. Målet var å skape en slags fascistisk internasjonale, et samarbeid på europeisk nivå. Det ble oppnådd enighet på en del punkter, og dessuten ble det avgjort hvor sekretariatet skulle ligge og hvem som skulle arrangere en påfølgende kongress. Det ansvaret gikk til svenske Per Engdahl.

Dermed møttes representanter for ulike fascistiske grupper i Malmö året etter. I VG 4. april 1951 kan man lese om den kommende konferansen. Tittelen er «Internasjonal fascistkongress til Malmö». Den korte artikkelen nevner at blant andre den britiske, selverklærte fascistlederen Oswald Mosley skal dukke opp. Det gjør han ikke, ifølge Engdahl fordi Mosley hadde en for høy profil. Det var imidlertid gjester fra en rekke ulike land; Belgia, Tyskland, Østerrike, Sveits, Italia, Danmark og England. Norge var også representert. I motsetning til i andre land skulle ikke dette gi seg utslag i noen partidannelse, selv om deler av miljøet rundt de landssviksdømtes interesseorganisasjon Forbundet for Sosial Oppreisning ønsket seg det.

Engdahl besøkte også Norge, og Forbundets landsmøte. I 1951 skrev han en nyttårshilsen til «sine meningsfeller i Norge» i avisen 8. mai: «Jag önskar er Norge tilbake, ert Norge, stolt och fritt. Ty Norge skal skapa en framtid, där Ni har kämpat och stritt».

På europeisk nivå ga også møtet i Malmö en slags partidannelse, den såkalte Europas Sosiale Bevegelse. Fire menn ble valgt til å lede nettverket: svenske Engdahl, tyske Priester, den franske filosofen Maurice Bàrdeche og også Almirantes arvtaker som leder i italienske MSI, Augusto De Marsanich. Prosjektet skulle ikke vare, men fra disse fire mennene kan linjene trekkes til et nett av nyfascister i en rekke ulike vesteuropeiske land, og fremover til en rekke høyreradikale partier - også noen som fremdeles eksisterer. Det italienske MSI ble ikke oppløst før i 1995, da partiet i realiteten ble omdannet til det postfascistiske nasjonalistpartiet Alleanza Nazionale under ledelse av Gianfranco Fini, senere visestatsminister og utenriksminister i Italia under Silvio Berlusconi.

Maurice Bardèche, som et par år før Malmö-konferansen hadde gitt ut en av de første holocaustbenektende bøkene, «Nuremberg ou la Terre Promise» («Nürnberg eller det lovede land»), ble en inspirasjonskilde for både franske og flamske høyreradikalere. I motsetning til Engdahl, som tross sin tidligere varme støtte til både Mussolini og Hitler, forsøkte å toe sin hender, var ikke Bardèche det minste i tvil. Han omtalte seg åpent som en fascistisk forfatter. Ved sin død ble Bàrdeche omtalt som «en profet for den europeiske renessansen han så lenge håpet på» av Jean-Marie Le Pen, da leder av franske Front National.

Per Engdahls egen gruppering - Nysvenska Rörelsen - ble aldri viktig, men han satte et varig preg på det svenske ytre høyre. Priesters parti skulle i 1964 bli et av dem som gikk inn i nydannelsen Nationaldemokratische Partei Deutschlands, et parti som eksisterer den dag i dag.

Europas Sosiale Bevegelse var selvsagt ikke det eneste, og langt fra det siste forsøket på å vekke fascismen opp igjen etter krigsnederlaget. Men bevegelsen er et av flere eksempler på en sort tråd som går gjennom europeisk historie, en tråd av personlige, organisatoriske og også ideologiske koblinger mellom de fascistene som fremdeles var aktive etter 2. verdenskrig og moderne høyreradikale partier i flere land. I Norge har vi stort sett vært det foruten, med unntak av en del ubetydelige småpartier. I andre land er det ikke et høyrepopulistisk skatteprotestparti som vinner innvandringskritiske stemmer fra sosialdemokratene. Det er nyfascister som gjør det.

Betyr dette at de forfekter samme ideologi i dag som «restfascistene» gjorde i 1946, eller ulike fascistiske partier gjorde i 1940 eller 1935? Nei. På samme måte som kommunismen i vesteuropeiske land etter hvert ga seg utslag i den såkalte eurokommunismen, gikk også fascismen gjennom en nyorientering. Deler av ideologien ble forkastet. Selv om Engdahl neppe satte særlig pris på det, var den økonomiske korporativismen blant elementene som i stor grad forsvant. Rasetenkningen ble tonet ned. Jødehatet ble mindre viktig, selv om det ikke er vanskelig å finne det om man leter.

Og en del av dem fant også nye fiender. I dag er det muslimer de hater. Det gjør ikke muslimene til Europas nye jøder. Men det er et farlig hat likevel.

Ikke så enkelt: Vi har en tendens til å tro at fascismen døde i 1945, og de av oss som ikke tror det, har gjerne en forestilling av at den rimelig parodiske nynazismen er det vesentligste utslaget for fascismen etter den annen verdenskrig. Ingen hanemarsj? Ingen hakekors? Ingen Hitler? Ingen fascister. Så enkelt er det selvsagt ikke, skriver Øyvind Strømmen. Vis mer