TAR IKKE ANSVAR:  83 prosent av oss sier at vi melder i fra til barnevernet som privatpersoner. Men vi gjør jo ikke det. De fleste av oss tenker nok at «dette tar noen andre seg av, skriver Evenrud. Illustrasjonsfoto: Håkon Eikesdal / Dagbladet
TAR IKKE ANSVAR: 83 prosent av oss sier at vi melder i fra til barnevernet som privatpersoner. Men vi gjør jo ikke det. De fleste av oss tenker nok at «dette tar noen andre seg av, skriver Evenrud. Illustrasjonsfoto: Håkon Eikesdal / DagbladetVis mer

«Men hvor skal jeg sove i natt?»

Det er helt tilfeldig at dette barnet til slutt fanges opp av barnevernet.

Meninger

Det er første uka mi i ny jobb. Jeg er 19 år gammel, jobber i barnehage og har seinvakt denne dagen. Seinvakten er ferdig klokka fem, men da klokka blir fem denne dagen er det et barn igjen. Gutten er ikke blitt hentet, og jeg får ikke svar på noen av de fire telefonnumrene som er oppgitt på barnets kontaktinfo. Rett før klokka blir åtte ser gutten på meg og sier: «Det er nesten natta ute nå.»  Jeg er ikke alene med barnet lenger, det har kommet voksne fra andre instanser inn i bildet. De prøver å berolige gutten med at det ikke alltid er natta selv om det er mørkt ute, og kjører på med andre pedagogiske «triks».  Barnet begynner å gråte, og snur seg mot meg mens han sier:

«Jeg vet det er natta, det gjør ikke noe det. Men....hvor skal jeg sove i natt?»  

Videre kan barnet fortelle at han ofte sover i en bil, og innimellom hos noen mennesker han ikke husker navnet på. Han klarer ikke å svare på om han har egen seng, han ender opp med og si at han ikke vet.

Det er helt tilfeldig at dette barnet til slutt fanges opp av barnevernet. Barnet har gått i barnehagen i fire år, og det har aldri vært sendt inn en bekymringsmelding.  Men etter at foreldrene ikke henter han i barnehagen denne dagen, starter praten. «Å jodaaaa, de har jo alle tenkt at det var 'noe'. Og de har ofte trodd at det var noe som ikke stemte helt hjemme der. Neeeei, de er ikke særlig overrasket over at det var noe i den familien som barnevernet burde ta tak i.»

Ingen stopper opp og spør hvorfor de ikke har gjort noe. Når det først skjer noe, så skjer det mye. Men det skjer jo altfor sent, og på helt feil grunnlag. Barn er prisgitt de voksne de møter. Utenom familien, så er det de ansatte i barnehagen som representerer en stor del av voksenkontakten til mange barn som vokser opp i dagens samfunn.

«Tallene er doblet. Det tyder på at vi har blitt tryggere på oss selv, og at vi er blitt flinkere til å fange opp enkeltbarnet i store grupper.»  Slik ble tallene for antall bekymringsmeldinger fra barnehagen til barnevernet omtalt på et møte jeg var på i høst. Hvilke tall? Er det så positivt som det høres ut? 

Én ting er jo at det aldri vil være noe positivt forbundet med at et barn lever under forhold som gjør at det må sendes en bekymringsmelding til barnevernet. Den andre, og mørkere delen ved det, er at hvis man går grundigere gjennom tallene så ser man raskt at alt tyder på at det fortsatt er utrolig mange barn som lever i en hverdag som ikke kan forenes med prinsippet om barnets beste.

I lovverket framstår barnets beste som en overordnet grunnverdi. Dette er også i samsvar med FN-konvensjonen om barns rettigheter.  De faktiske, og antageligvis kritisk lave tallene som skjuler seg bak denne «doblingen» er skremmende. Joda, i løpet av de fem siste årene så har antall bekymringsmeldinger fra barnehagene til barnevernet, som omhandler barn mellom null og fem år, blitt doblet - fra 645 saker i 2008 til 1305 i 2012. (SSB)

Men hvis tallene presenteres på en litt annen måte, høres det ikke like fint ut.  579 av disse sakene som ble meldt i 2012 gjelder omsorgssvikt eller mishandling. Ved utgangen av 2012 var det i overkant av 286 000 barn som gikk i barnehage. Å tro at det bare var 579 barnehagebarn som ble utsatt for vold eller annen form for omsorgssvikt/mishandling i fjor, er naivt. Det er 0,2 prosent det.

Det er umulig å si nøyaktig hvor mange barn det gjelder, men det finnes noen få pekepinner på hvor mange barn som utsettes for vold i nære relasjoner. Den ene er Justisdepartementets målinger. Den første fant sted i 2003 og den andre ble foretatt i 2005. I en tilfeldig valgt uke ble det målt henvendelser til politiet og det øvrige hjelpeapparat i Norge. Hovedfunnene fra undersøkelsene i både 2003 og 2005 viste at det ble registrert 1600-2000 barn hos ulike instanser i løpet av den aktuelle uken. Disse barna var berørt av vold og trusler fra noen de hadde nære bånd til.

Vi har også Redd Barnas undersøkelse fra 2007, hvor vi kan lese at det var tett opp mot 100 000 barn under 15 år som lever med gjentatt vold. I tillegg har vi alle barna som er vitne til vold. Tidligere forskning viser at barn kan lide like mye psykisk av å være vitne til vold som om hvis volden var rettet mot dem selv. Du vet du har sett de. Du vet du har møtt barn du innerst inne vet at ikke har det så bra hjemme. Hva gjør du?

Stine Sofies Stiftelse har gjennomført undersøkelser på dette, og 83 prosent av oss sier at vi melder i fra til barnevernet som privatpersoner. Men vi gjør jo ikke det. De fleste av oss tenker nok at «dette tar noen andre seg av. Barnet går jo sikkert på skole, eller i barnehagen. Noen andre har tatt dette ansvaret».

Og det er befriende å tenke det. For da slipper du selv.  Privatpersoner har et moralsk ansvar for å melde ifra, men ikke et juridisk ansvar, slik offentlige har.Barnehagene har en lovfestet plikt til å melde fra til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. I 2012 vurderte altså alle landets barnehageansatte at det bare var 579 barn av de 286 000 barnehagebarna dette gjaldt. Utrolig nok har ikke barnehagesektoren fått særlig mye oppmerksomhet rundt dette.

Jeg er ikke ute etter å grave i hva som skjer etter du har meldt til barnevernet. Jeg er heller ikke ute etter gjenfortellinger fra møter med tilfeldige sakkyndige, eller hva du har hørt at skjedde med naboen til kjæresten til kusina di. Barnevernet er underlagt en taushetsplikt som gjør at de ikke kan uttale seg i enkeltsaker. Men det kan de andre involverte partene, og disse historiene kjenner vi alle til. Poenget er at hvis du ikke gjør noe som helst, så gir du ikke barnet en sjanse engang. Og som offentlig ansatt i barnehage så kan du faktisk ikke velge. Du skal melde. Jeg vil påstå at akkurat i det du begynner å drøfte saken med en annen, så har du beveget deg over i fasen hvor du bør melde.  Husk at det er grunn til å tro som gjelder. 

Selv har jeg aldri meldt en sak som viste seg å være grunnløs. Det har i alle sakene vist seg å være verre enn jeg antok.  Det er ikke ensbetydende med at jeg har hatt 100 prosent riktig i mine vurderinger av hva som bør meldes eller ikke. Det heller mer mot at terskelen for å melde har vært for høy. De siste ukene har jeg tatt kontakt med 20 av mine tidligere førskolelærer-kollegaer med 2-8 års arbeidserfaring fra barnehage. 17 av disse oppgir at de aldri har meldt en sak til barnevernet. Fire av disse 17 har selv blitt bedt om å gi opplysninger til barnevernet etter at noen andre har meldt. Bare tre stykker har meldt selv.

Hvorfor er det så utrolig skummelt å melde til barnevernet? Vi vet jo at til og med de øverste lederne lar bekymringsmeldinger stoppe opp på sitt eget kontor, slik som i den tragiske Christoffer-saken i 2005. Hvor mange steder blir man bare bedt om å ta en ekstra samtale med foreldrene. Det kan jo hende det ordner seg da?  Hvem er det du egentlig  ivaretar når du lar være å melde? Jo, det er deg selv. Du er muligens redd for å ta feil slik at du selv havner i en ubehagelig situasjon, at du skal gjøre noe som forverrer situasjonen, eller at du kommer i en konflikt med foreldrene som du ikke vet hvordan du skal håndtere.

Barn er de mest sårbare i samfunnet. De trenger mest, men vet minst om hva de har krav på. De må ha et hjem, og de må ha omsorgspersoner rundt seg med barnets beste som grunnleggende verdi. Ingen barn skal grue seg til å komme hjem, og alle skal sove trygt. Ingen barn skal behøve å leve med omsorgssvikt, vold eller overgrep/misbruk. Alle barn skal møte voksne som gjør noe hvis de har grunn til å tro at barnet trenger hjelp.

Alle barn må vite hvor de skal sove i natt.

Innlegget er tidligere publisert på Eivor Evenruds blogg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook