SKOLEN  I SKVIS: Lenge har skoledebatten bare handlet om nivå. Det er på tide å snakke om kunnskapens retning, skriver artikkelforfatteren. Foto: Thomas Brun / NTB Scanpix 
 SKOLEN  I SKVIS: Lenge har skoledebatten bare handlet om nivå. Det er på tide å snakke om kunnskapens retning, skriver artikkelforfatteren. Foto: Thomas Brun / NTB Scanpix Vis mer

Debatt: Utdanning

Meningstapet i skolen

 Den ensidige innretningen mot ytelse og produktivitet  treffer ikke hva de unge trenger. Livet handler om noe mer.

Meninger

Det står bedre til i skolen enn mange frykter, skal vi tro ferske undersøkelser. Heller ikke handler det bare om skoleflinkhet; de unge oppfører seg bedre enn før, krangler mindre med lærere og foreldre, de er mer lovlydige og ruser seg mindre. Dette er generasjon Z, prektig og lydig. Men den rommer ikke alle, og gladmeldingene skjuler andre sider ved unges liv. For mange finner seg ikke til rette i dagens skole og samfunn, og dette griper inn i deres framtidstro og tillit til samfunnet. De lider av et meningstap, som selv de flinkeste kan kjenne på. Kanskje ikke så rart at noen dropper ut – og oppsøker miljøer og kulturer som tilbyr mening og tilhørighet de ellers savner. Så hva er det som er galt?

I dag er skolen gjennomsyret av krav, konkurranse og kontroll, som del av kompetansebygging for voksenlivet. Denne ensidige innretningen mot ytelse og produktivitet – en reaksjon på snillismen i skolen – treffer ikke hva de unge trenger. Livet handler om noe mer.

Men skolen er ikke en øy. Den er stilt overfor – og underlagt – samfunnskrefter og kulturtrender som i enda større grad etterspør prestasjoner og vellykkethet. I dette markedet er det selvkonstruksjon og selvtilstrekkelighet som forventes: Du har alle muligheter, alt er opp til deg selv, og hvis du ikke lykkes, har du ingen andre å skylde på.

Vi kan ikke unngå å se meningstapet blant unge: frafallet i videregående skole, økningen av psykiske lidelser, veksten i bruken av antidepressiver, flere og flere på uføretrygd. Det er nærliggende å se dette i sammenheng med kulturtrekkene jeg beskriver.

Hva er da skolens rolle i dette bildet?

Det er vel og bra med flinkhet og lydighet. Men hva som skaper mening, er evnen til refleksjon og kritisk tenkning – ja, kraften til å øve motstand mot det en finner kritikkverdig i samfunnet, enten det handler om urettferdighet eller miljøødeleggelser, uverdighet eller utenforskap. I dag retter ikke de unge kritikk mot samfunnet de vokser opp i – slik tidligere generasjoner har gjort – men mot seg selv. Det er dette den danske sosiologen Rasmus Willig kaller «kritikkens u-vending».

Skal meningsgapene i skolen tettes, må vi rette oppmerksomheten mot skolens overordnede mål. Lenge har skoledebatten bare handlet om nivå, det er på tide å snakke om kunnskapens retning. I den pågående revisjon av skolens læreplaner trengs en tydelig tematisering og klare etiske perspektiver på skolens dannelsesoppdrag – ut over det vi er vant med fra tidligere planverk. Vi må lete etter «nøkkeltemaer» som synliggjør verdi- og interessekonflikter, valg og handlingsalternativer, kort sagt hva vi må ta stilling til og hva som er viktig her i verden, knyttet til økologiske, økonomiske, teknologiske, politiske og kulturelle spørsmål.

Skal vi skape tillit og framtidstro – og ikke mistilpasning og utenforskap – trenger de unge å se andre sider ved skolen enn bare kompetansemål og kontrolliver. Når de søker mening utenfor skole og allfarvei, er det et uttrykk for uro og motstand. Verst er det når unge mister tilliten til voksensamfunnet. Da kan motstanden bli destruktiv; hvis det skapes tillit, blir motstanden snarere en skapende kraft. Det er i dette spennet skolen må arbeide – skape mening og møte de unges uro.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook