DET STORE HVITE HÅP? Kinas president Xi Jinping på pallen i Det olympiske museum i Lausanne i Sveits. Foto: EPA / DENIS BALIBOUSE / NTB / Scanpix
DET STORE HVITE HÅP? Kinas president Xi Jinping på pallen i Det olympiske museum i Lausanne i Sveits. Foto: EPA / DENIS BALIBOUSE / NTB / ScanpixVis mer

Mens vi venter på Trump

Den kinesiske presidenten Xi Jinping talte som en tradisjonell amerikansk president og hyllet frihandel og miljøavtaler i Davos. Mens Trump...

Kommentar

I dag er Donald Trumps store øyeblikk når han sverges inn som USAs 45. president. De første dagene og ukene er spådd å være en virvelvind av utspill. Godt da at vi har noe fast å forholde oss til. Det faste, stabile, og forutsigbare trådte fram på den årlige konferansen i Verdens økonomiske forum i Davos denne uka. Han trådte fram i form av en kinesisk generalsekretær som innenrikspolitisk nærmer seg en maoist, som slår mye hardere ned på opposisjonen enn sine forgjengere, men som utenrikspolitisk står for hevdvunnen vestlig politisk korrekthet. Xi Jinping framstår som verdens fremste forsvarer av fornuften, og talte varmt om verdien av frihandel og behovet for å gjennomføre klima-avtalen fra Paris, verdens fremste håp om en forsvarlig klima-politikk.

Både frihandelens velsignelser og erkjennelsen av at noe må gjøres for å stanse menneskeskapte klimautslipp, bestrides som kjent av Trump. Det er i dette vakuumet verden venter at Trump etterlater seg, at generalsekretæren fra politbyrået i Beijing, stiger fram som et slags - tross alt, for ikke å si tross Trump - håp. Generalsekretæren fra Beijing er verdenskapitalismens Store hvite håp. Kina er verdens største eksportøkonomi. Og Kina hadde fortsatt en vekst på 6, 7 prosent i fjor. Det er en vekst som er milevis foran veksten i USA og EU.

Xis advarsel mot den proteksjonismen man frykter at Trump vil representere - med blant annet 45 prosent toll på kinesiske varer til USA - er billedrik.

- Proteksjonisme er som å lukke seg inne i et mørkt rom for å forsvare seg mot farer. Men inne i det mørke rommet er det verken lys eller luft.

- Ingen vil bli vinner i en handelskrig, sa Xi også. Han lovet dessuten å ikke devaluere den kinesiske valutaen, for å bedre Kinas eksportkonkurranse, slik Trump har beskyldt Kina for å gjøre.

Samtidig oppfordrer Xi alle som underskrev Klima-avtalen fra Paris i fjor om å innfri sine klimamål. Dette var et åpenbart stikk til Trump som har sagt han vil skrote avtalen. Selv om han i første omgang ikke kan skrote den, så kan han torpedere den ved ikke å etterleve den. At Kina nå framstår som klimaavtalens fremste forsvarer trenger man ikke engang være politisk korrekt for å forstå. Det er nok å se bilder fra en vintermorgen i Beijings gater, der smogen ligger tjukk som tåke, og alle har på seg munnbind for å skåne lungene.

Noen mener at Kinas århundre framskyndes med Trumps valgseier. Et mer proteksjonistisk USA, og et EU som er opptatt av egne kriser, fra brexit og flyktninger, til en eurokrise som langt fra er over, skaper et potensielt globalt lederskapsvakuum som Xi er interessert i å fylle så mye som mulig av.

Men kan han det? Som eksponent for den særegne kinesiske kapitalismen, med en sterk stat, begrensninger på utenlandske investeringer, brutal undertrykkelse av all opposisjon, og kravet om kommunistpartiets ideologiske kontroll, med ferske programmer for politisk indoktrinering? Det er ukjent farvann vi seiler inn i hvis generalsekretærens og politbyråets Kina skal være verdenskapitalismens og frihandelens ledestjerne.

Men Xi skal ha for at han prøver å ta dette lederskapet. I sin tale i Davos leverte han et ideologisk forsvar for globalisering. Han argumenterte for at grunnen til at globaliseringen er i vanry i store deler av den vestlige verden er at fordelingen av globaliseringens gevinst er syk. I forrige uke kom tallene som viser at verdens åtte rikeste menn kontrollerer en formue som er like stor som formuen til den fattigste halvdelen av jordas befolkning, 3, 5 milliarder mennesker.

Igjen. Bare for å ha sagt det - skjønt - hviskende. Det er Xi som sier det vi helst vil høre. Vi lever i rare tider.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook