Terningkast fire: «Spider-Man: Homecoming» er – på godt og vondt – en Marvel Studios-film av det som på dette tidspunktet må kunne kalle klassisk støpning.

Vis merVis mer

Vis mer

Anmeldelse: «Spider-Man: Homecoming»

Mer eller mindre nøyaktig hva man kan forvente av en Marvel-produsert Spider-Man-film

Marvel Studios’ første Spider-Man-film er en sjarmerende high school-komedie lenket fast i en uinspirert actionfilm.

FILM: Spider-Mans viktigste superkraft har aldri vært superstyrke, overmenneskelig spenst eller den mystiske «edderkoppsansen»: Det som har gjort Spider-Man til verdens nest mest populære superhelt gjennom 45 år er Peter Parkers unike talent for å bruke disse evnene til å ødelegge for seg selv – og for å vitse om det mens han gjør det. Dette komiske såpeoperaaspektet er godt ivaretatt i Jon Watts’ «Spider-Man: Homecoming». Actionscenene som har presset filmens budsjett opp i svimlende halvannen milliard norske kroner er derimot langt mindre engasjerende.

« Spider-Man: Homecoming »

4
Lokal helt.

Kategori

Action, komedie, science fiction

Regi

Jon Watts

Skuespillere

Tom Holland, Marisa Tomei, Zendaya, Michael Keaton m.fl.

Premieredato

7. juli 2017

Aldersgrense

12 år

Orginaltittel

« Spider-Man: Homecoming »

Samarbeid
«Homecoming» er produsert av Marvel Studios på oppdrag fra Sony Pictures. Sonys forrige reboot av franchisen var ingen større suksess, og dermed ble det kun to filmer med Andrew Garfield i hovedrollen før studioet i 2015 inngikk en avtale om å innlemme den populære figuren i Marvels filmunivers. Tom Hollands gjesteopptreden i fjorårets «Captain America: Civil War» var en lovende introduksjon til denne nye 15 år gamle inkarnasjonen av Peter Parker, og «Homecoming» er omtrent hva man kan forvente av en Marvel Studios-film – altså en fargesterk, CGI-tung actionkomedie som er langt bedre på komedie enn på action. På dette tidspunktet er nemlig Marvel-oppskriften såpass vanntett og forutsigbar at det synes rimeligere å sammenligne disse produksjonene med Pixar og DreamWorks’ animerte familiefilmer enn med rivaliserende superheltblockbustere.

Klassekamp
Når filmen starter er Peter Parker innrullert som uoffisiell praktikant i The Avengers, og mens han venter på at Iron Man skal kalle ham inn til planleggingsmøter og teambuildingseminarer, gjør han sitt beste for å opprettholde lov og orden i New York. Parker er både impulsiv og uforsiktig, og intervensjonene hans gjør ofte mer skade enn gagn. Men når han kommer på sporet av en bande som bruker utenomjordisk teknologi til å bygge opp et kriminelt imperium, aner han en gyllen anledning til å bevise at han har det som trengs.

Humor og selvironi har alltid vært blant Spider-Mans viktigste kvaliteter, der han svinger seg gjennom et univers befolket av geniale milliardærer, mytologiske skikkelser og andre overmennesker som er hevet over ordinære hverdagsproblemer. Og i den grad «Homecoming» handler om noe er det at ujevn fordeling av rikdom, ressurser og superkrefter er et problem – uavhengig av samfunnselitens intensjoner.

High school
The Vulture (Michael Keaton), The Shocker (Bokeem Woodbine) og resten av skurkene i «Homecoming» er nemlig en direkte konsekvens av Stark Industries’ monopolistiske forretningspraksis. Implikasjonene av dette avfeies imidlertid kjapt med en tørrvittig kommentar fra Tony Stark (Robert Downey Jr.), og dermed står filmen fritt til å gjøre det den gjør best – nemlig sunn, oppbyggelig og inkluderende high school-komikk.

Som i så mange andre senere Marvel-filmer får man inntrykk av at de store, dyre og gjennomgående uinspirerte actionsekvensene kun er med for å forsvare prisen av kinobilletten, og at komikken er det eneste filmskaperne egentlig bryr seg om. Hvis man først skal kombinere superhelter og humor, finnes det intet bedre utgangspunkt enn Spider-Man, men samtidig er det synd og skam at en såpass kinetisk og visuelt interessant figur avspises med generisk og rutinepreget action.