NOVELLER: Den tradisjonelle formen gjør bare Ingvild H. Rishøis kvaliteter enda tydeligere, mener vår anmelder.

Foto: Steinar Buholm / Dagbladet
NOVELLER: Den tradisjonelle formen gjør bare Ingvild H. Rishøis kvaliteter enda tydeligere, mener vår anmelder. Foto: Steinar Buholm / DagbladetVis mer

Mesterlige noveller fra Ingvild H. Rishøi

Består andrebok-prøven med glans.

ANMELDELSE: «Omsorg», står det ordboka. «Det å sørge for; omhu; omtanke». Sammensatt av preposisjonen «om» og substantivet «sorg». «Sorg», står det i ordboka: «Dyp, varig smerte i sinnet.» Fra gammelnorsk sorg, gammeltysk sorga.

Alt med opphav i sanskritordet surksati: å bekymre seg for, ha omsorg for noen.

Som om sorgen og omsorgen var umulig å skille fra hverandre; som om de var uløselig forbundet helt fra begynnelsen av.

Omsorgsøvelser
Felles for de fem små fortellingene i Ingvild H. Rishøis flotte nye novellesamling «Historien om fru Berg» er at de handler om omsorg.

I aller enkleste forstand — som det som bærer, et nærvær som bare er der.

Men de handler også om sorg. Eller snarere om de punktene hvor omsorg slår over i sorg; hvor omsorgen plutselig begynner å blafre, av og på — og om smerten den vekslingen skaper.

«Hvorfor må det alltid bli sånn? Det beste og det verste bare om hverandre og om hverandre», som det heter i tittelnovellen.

I begynnelsen på den kanskje aller fineste teksten her, «Det som lyser», treffer vi en lillebror som skal lære å svømme, han legger armene om nakken til storebroren idet de går ut i elva: «Jeg kjenner strømmen fra vannet rundt kroppen. Jeg flyter rett over ryggen hans, og jeg kjenner gjennom hele meg at jeg er broren hans, jeg kjenner han puster ekstra pust for meg.» Noen avsnitt senere har gutten blitt ti år gammel, nå svømmer han alene,

«det er sommer igjen. Men dette er den siste sommeren. For alt bare forandrer seg. Man våkner og alt er annerledes.»

Klassisk novellekunst
Som skribent har Rishøi bemerket seg både som nyskapende featurejournalist og som medredaktør for det uimotståelige fanzinet «Avsagd Hagle».

Novelledebuten «La stå» (2007) fikk bred oppmerksomhet da den kom, og oppnådde den sjeldne ære å bli hovedbok i Bokklubben Nye Bøker.

I forhold til de fortellermessige grepene fra «La stå» framstår tekstene i «Historien om Fru Berg» mer tradisjonelle, nesten litt gammelmodige.

Til gjengjeld blir Rishøis formsikkerhet enda tydeligere: språket, komposisjonen, ikke minst evnen til å skape hverdagsscener som er like enkle som de er litterært gjennomtenkte.

I ett opptrinn fra boka her sitter noen barn på telttur og leker de kan trylle bort mennesker. « — Hvor er søstera di? — Hæ? sier jeg. — Har du trylla henne bort? — Å, sier Julia. — Visste ikke at jeg kunne trylle så bra ...  — Vi får vente og se om hun dukker opp, sier jeg. — Skal vi spille kort så lenge? — Men jeg er jo her! roper søstera mi, hun snur seg og stirrer opp i fjeset mitt, hun vinker, rett foran øynene mine. — Her! roper hun. — Jeg er jo her! Rett foran deg!»

Merkelig melodrama
En novelleforfatter som klarer å gi leseren så plutselig vondt i magen, faller forhåpentligvis ikke for fristelsen til å begynne å skrive romaner etter hvert.

Selv hadde jeg likt det aller best om hun også hadde kvittet seg med dragningen mot melodrama: Rishøi trenger verken fallende trær, sykdom eller smuglerturer til Sverige for å skape spenning. Omsorg er risikabelt nok i seg selv.

Særlig når den kommer til uttrykk så basalt, klart og kroppslig, som i slutten av historien om de to brødrene i «Det som lyser»: «Jeg slår hendene i bordet og velter saltbøssa og får salt over alt, han er vekk, og Mona børster saltet ut av håret mitt, det lukter kaffe og brød, og jeg klorer mot bordplankene og får salt under neglene, og Mona bare klapper og klapper, og broren min er borte, hvordan skal det gå med meg nå.»