Min kamerat Ola

For et år siden døde forfatteren Ola Bauer (1943- 1999), en av sin generasjons mest framtredende stemmer. Lars Saabye Christensen minnes sin kamerat og kollega.

Det er allerede gått over et år siden Ola Bauer døde. Han er savnet. Det hender fremdeles jeg tror at jeg ser ham, der han går skrått over Valkyrien, åstedet for uforglemmelige scener i romanen «Løvetemmersken», på sin daglige tur til fiskehandleren i Bogstadveien. Abbor fisker man. Torsk og annen saltvannsfisk kjøper man. Ola likte skogen.

OLA DEBUTERTE MED «GRAFFITI» i 1976, 33 år gammel, med andre ord, en såkalt moden debutant, som sannsynligvis visste hvor han skulle, som allerede kunne se konturene av sitt voldsomme litterære prosjekt. Hans bakgrunn var dramatisk og mangfoldig, både hans personlige historie og hans yrkeskarriere. Han jobbet lenge som journalist, for bl.a. Vi Menn, noe som førte ham til konfliktområder over store deler av verden, eller bedre, han oppsøkte konfliktene, han gjorde dem til sine, slik han skrev Nord-Irland, Belfast, inn i norsk litteratur med «Rosapenna» fra 1983.

Den gangen sa han i et intervju, og det kunne vært sagt i går eller i morgen:

«Det sies om yngre norske forfattere at vi lever i litterært eksil. Mulig det. Selv blir jeg passiv av konturløsheten her; vi holder oss oppegående på en kunstig oljeøkonomi som virker som en bedøvende gass. Jeg er mer paranoid på Valkyrien enn i Belfast.»

OLA OPPSØKTE OGSÅ KONFLIKTOMRÅDENE i sitt eget liv, med den samme målrettethet og presisjon. Han skrev i et konstant minefelt, og det kommer til syne i språket, det er som om han skriver i et rasende tempo, for ikke å bli tatt igjen, som om han skrev om kapp med ordene.

Debutromanen måtte han gi ut under pseudonym, Jo Vendt, navnet på jeg-fortelleren i boka, som han tar med seg videre i sine neste romaner, det var visst noe med liv og diktning og resten av familien, er det ikke alltid det? Men de som så ham bli intervjuet på TV, i silhuett bak et forheng for ikke å bli gjenkjent, glemmer det ikke. Slik begynner «Graffiti»:

«Jeg heter Jo. En dag fløtta muttern og jeg til Provinsen. Vi hadde fløtta rundt i mange år etter at jeg ble født og fatter'n døde. Muttern var på jakt etter ordnede forhold og ro. Jeg ble født i 43, og fatter'n døde året etter i Sachsenhausen. Det med fatter'n var ganske pussig. Han drakk seg i hjel i Sachsenhausen.»

Johan Borgen skrev slik i sin anmeldelse:

«Uten påviselig forankring i norsk litteraturtradisjon, men med utslag 7,3 på Richters skala.»

Jo da, Ola fant opp sin egen tradisjon, så å si, ingen annen norsk forfatter likner ham, og ingen kommer i nærheten, men selvfølgelig hadde han litterære forbilder, Céline, Genet og, ikke minst, Kerouac, «On the Road», og i norsk sammenheng Sandemose, og Axel Jensen, det er et klart slektskap mellom Jo Vendt og hovedpersonen i«Line», og da kan man likeså godt ta med Salinger og «Catcher in the Rye».

OLA SKRIVER OM «OUTSIDEREN», han som ikke lar seg innlemme, som ikke lar seg temme, anarkisten som oppretter enmannsgruppa Humlehjertene, som aldri er likegyldig, som har denne grunnleggende solidariteten, en skarp menneskelighet, desperadoen som kan knele under vekten av en sommerfugl, og jeg kommer ikke på et annet ord enn: ubestikkelig, like ubestikkelig som sin forfatter. Og de heter Jo, Bo, Tom, disse ubestikkelige vandrerne, de har denne ene bokstaven til felles med hverandre og forfatteren, o-en, eller skal man si nulltallet, et hull i navnet, som må fylles ut, et svart punkt, en gåte.

Når Ola snakket om sine romanfigurer, begynte han med å omtale dem høflig i tredje person, og endte som oftest med å si «jeg».

Det var et slektskap mellom dem. Det er liv og diktning. «Nei, jeg har ikke lyst på større avstand,» sa han. «Av og til synes jeg faktisk avstanden blir for stor.»

KANSKJE SKREV HAN PÅ DEN SAMME romanen hele tida, og han gjorde det uten å gjenta seg selv, det er det som er kunsten. Han skrev en stor, løpende fortelling, der disse ytterpunktene er drivkreftene og kjemien i landets mest rasende og ømme prosa: det ensomme individet, familien og verdens smerte.

Ola skrev også dramatikk, for scene, radio og fjernsyn. Også her diktet han videre på stoff som lå i kim i romanene. Ting henger sammen. «Brendan », som på bauersk vis forener det private og det politiske, Nord-Irland bryter seg bokstavelig talt inn på en norsk nyttårsfest, ble satt opp på Nationaltheatret i 1993 og fikk enkelte kritikere til å sammenlikne Bauer med Lars Norén. Men best i minnet sitter nok «Sabeltigerens sønn », fjernsynsteater 1989, i regi av Kiønig, en magisk, overveldende forestilling, som føyer seg inn blant de tre skjellsettende produksjoner i denne sjangeren: «Villanden» med den strålende Anne Marit Jacobsen som Hedvig, og uforglemmelige Askeav Sverre Udnæs, fra 1974.

Kjære NRK, er det mulig, når EM er over, når høsten nærmer seg, å rydde plass en kveld for reprise av «Sabeltigerens sønn»?

Den burde i det hele tatt sendes lille julaften, cirka hvert femte år. På forhånd takk.

FIRE ROMANER AVSLUTTER FORFATTERSKAPET, romanene om Tom, det begynner med «Hestehodetåken», den siste heter «Forløperen». Det handler om Toms oppvekst i skyggen av krig og familie, hans oppbrudd fra Oslo på femtitallet, reisene, utlendigheten, til han som en middelaldrende mann vender tilbake, spektakulært og diskré, til Norge, Oslo, åstedet. Og Toms reise, Toms flukt, er også en ferd gjennom Bauers rike litterære landskap, i geografien og hjertet, i språket og tanken, denne gangen med en enda større styrke, en slags samlende kraft, som munner ut i en annen slags ro, en tilsynelatende ro, i de siste setningene han skrev, hvor rystelsene fra jordskjelvet i debuten ennå kjennes, ja, en rystende ro finnes her, i avslutningen: «Tom rodde utover. Så fikk han øye på restene av barhytta innerst i vika. Det var en fin og blank sommerdag. Han skåtet. Jo da, han skåtet.»

DEN DAGEN OLA DØDE, ble fiskebutikken ved Valkyrien nedlagt. Opp kom en helsekostforretning i stedet. Jeg tror Ola ville fått seg en god latter: På tide å stikke til skogs nå, folkens, se om abboren biter.

OLA BAUER døde av kreft i fjor sommer. Hans siste romen, «Forløperen», ble utgitt i fjor høst.