VOLD I HJEMMET: Voldssaker innenfor hjemmets fire vegger skal ha asmme prioritet og status som voldssaker utenfor, skriver kronikkforfatteren. Foto: Sara Johannessen
VOLD I HJEMMET: Voldssaker innenfor hjemmets fire vegger skal ha asmme prioritet og status som voldssaker utenfor, skriver kronikkforfatteren. Foto: Sara JohannessenVis mer

Minste felles multiplum

Det familievoldssaker har til felles er måten de håndteres på i retten og psykologien til gjerningsmannen.

Meninger

Hva har en svenske, iraner, afghaner, pakistaner, rumener, kubaner og etiopier til felles? De er mistenkt for partnerdrap. Og er utlendinger. Det er vår fordømte plikt å gjøre noe med antall partnerdrap. På tide å handle. Ordene tilhører FrP's Per Sandberg. Ingen er uenige i det. Tvert imot er vi ganske mange som står sammen for å sette familievold og partnerdrap på dagsordenen. Men som Arbeiderpartiets Anna Ljunggren fortvilet spurte i en kronikk allerede i mars i år: Er det virkelig sånn at folk er mer opptatt av bompenger enn av at naboen banker kona? Da hadde regjeringen akkurat presentert nye tiltak mot vold i nære relasjoner, en sak som druknet i nyhetsbildet da den ble presentert. Hvorfor får ikke familievold mer oppmerksomhet? Én ting er den tilfeldige, lite sannsynlige volden eller kriminaliteten som kan ramme oss alle på gata. Noe helt annet er den lite tilfeldige volden som mange vet sannsynligvis vil ramme dem når de kommer hjem.

Den verste utgangen av familievold er med døden til følge, og regelrette henrettelser forekommer. Problemet med forebygging av partnerdrap er at tilfellene faktisk er så få, til tross for at vi nå ser det mediene ynder å kalle en bølge, at minste felles multiplum er for lite eller favner så bredt at det gir oss for lite informasjon til å finne tiltak som treffer.Skal man tro kommentarfeltene hos nettavisene er det en felles faktor som kan gi svaret. Gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse. Det ligger i deres kultur må vite. Men utover utenlandsk opprinnelse, hva er likheten mellom en svenske, iraner, afghaner, pakistaner, rumener, kubaner og en etiopier? Er de så kulturelt like at vi kan si at det ligger i deres kultur å drepe? Og ikke minst, hva med de fire nordmennene som er antatte partnerdrapsmenn. De har kanskje en god grunn de da? Det som ødelegger enda mer er de tre kvinnene som er tiltalt for partnerdrap. En polsk og to norske. Ligger det i vestlig, kvinnelig kultur å drepe sine partnere?

De som gjerne vil at forklaringen skal ligge i begrepet «utenlandsk opprinnelse», ser ut til å ha en løsning på partnervoldsproblematikken; stopp innvandring. Det hjelper nok statistikken i Norge, men for kvinnen er det neppe bedre å bli utsatt for vold eller drept utenfor Norges grenser. Vi ville fortsatt stått igjen med seks nordmenn, altså fire drapsmenn og to drapskvinner.

Fra mediene har vi kunnet lese at én av mennene tilhørte et kjent rusmiljø på Karmøy. Forskning viser at familievold oftere skjer i familier med lav sosioøkonomisk status. En av mennene hadde et sinneproblem som var kjent i familien, men ikke av politiet før drapet på hans partner, og eget selvdrap, var et faktum. Et av forholdene ble beskrevet som turbulent, hvor politiet var tilkalt tidligere, mens det siste vet vi lite om. En av drapskvinnene har hatt besøksforbud mot mannen sin, og konfliktnivået blir beskrevet som så høyt at møter måtte overvåkes av tredjepart. Bakgrunnen til den andre norske drapskvinnen vet vi utenforstående ikke så mye om.Kriminolog Vibeke Ottesen, som forsker på partnerdrap, sier at psykologien som ligger til grunn for partnerdrap er lik på tvers av kulturer. Det minste felles multiplum hun peker på er ikke kulturell bakgrunn. Enten man kaller det «ære» eller «sjalusi», er det de samme livskrisene som utløser drapet, sier hun. Dette gjelder også for etniske, norske menn som har foretatt regelrette henrettelser av en tidligere partner etter samlivsbrudd. Når det gjelder kvinner som begår partnerdrap, har de ofte vært utsatt for psykisk eller fysisk misbruk, og ser på drap som eneste løsning for å redde sitt liv, sier Ottesen.

At hjelpeapparatet for menn i krise må bygges opp er det liten tvil om. Reform, ressurssenter for menn, har sagt lenge at de ikke har kapasitet til å hjelpe voldsutøvere som tar kontakt. Om alle partnerdrap vanskelig kan forebygges må uansett flere ressurser settes inn på å hindre familievold. Ikke all vold fører til drap, og ikke alle partnerdrap har bakgrunn i familievold. Men bekjemper vi familievold, kan vi kanskje hindre at kvinner ser på drap som eneste løsning for å redde sitt eget liv. Vi kan hjelpe eldre som lever i frykt for sine voksne barn, barn som lever i frykt for sine foreldre, menn eller kvinner som lever i frykt for den andre. Det sier seg selv at det er ulike virkemidler som skal til for å nå de ulike gruppene. Vi har også et minste felles multiplum for håndtering av familievoldssaker, nemlig lovgivning, politi og rettsvesen. Voldssaker innenfor hjemmets fire vegger skal ha samme prioritet og status som voldssaker utenfor. Ingen strafferabatt skal gis til dem som slår både fredag og lørdag. Det er to ulike tilfeller av vold, selv om offer og gjerningsmann er den samme. Familievold er ikke den koselige siden av voldskriminalitet. Det er den voldskriminaliteten som rammer flest hardest, selv om du stort sett finner familievoldsartikler i magasindelen av nyhetene, mens de mannsdominerte krimredaksjonene er opptatt av mer hardkokt kriminalitet.

Partnerdrap er også et likestillingsspørsmål. Man dreper ikke en likestilt, likeverdig partner for å gjenopprette egen ære etter et samlivsbrudd. I et likestilt samfunn og et likeverdig forhold er egen ære knyttet til egen verdighet, ikke til noen andre. Det vil glede meg å jobbe med Per Sandberg om nettopp det. Likestilling og likeverd er nemlig et godt, liberalistisk utgangspunkt for bekjempelse av både partnerdrap og familievold. Og selv om jeg forstår Anna Ljunggrens fortvilelse over hvor lite oppmerksomhet rundt regjeringens tiltak mot vold i nære relasjoner fikk, så er det kanskje en grunn til det. Det var lite nytt, og mye av har vi hørt før. Men regjeringen skal ha ros for å ha planlagt forskning på partnerdrap og evaluering av tiltak. Når vi vet hva som må gjøres må vi sørge for nok gjennomføringskraft til varige endringer. Kanskje får ikke tiltakene de store overskriftene neste gang heller. Men det viktigste er tross alt færre overskrifter på grunn av partnerdrap.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook