FAVNER BREDT: «Utdanning kan ikke ha et ensidig fokus på grunnleggende ferdigheter, men må ruste elever til å mestre livet og samlivet med andre», skriver artikkelforfatterne. 
 
 Illustrasjonsfoto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix
FAVNER BREDT: «Utdanning kan ikke ha et ensidig fokus på grunnleggende ferdigheter, men må ruste elever til å mestre livet og samlivet med andre», skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Bjørn Sigurdsøn / NTB ScanpixVis mer

Misforstått om utdanningens mål

Utdanning skal ikke primært forberede elever for framtida, men bevege dem og angå dem i livet her og nå.

Tusenvis av elever går hvert år gjennom andre klasse i videregående skole med et stempel i panna om at de er udugelige, hevder Karl-Eirik Kval i Dagbladet nylig. Gabriel Knudsen henger seg på to dager etterpå og påstår at læreplanene ikke har kontakt med den virkelige verden utenfor skolen. Trond Smaavik tar til motmæle dagen etter og skriver at det er lærerens ansvar å omsette en teoretisk læreplan til «nyttig undervisning».

Som lærerutdannere ser vi at denne type skoledebatt kommer hvert eneste år. Utgangspunktet er at det er noe galt med noen - enten elevene, lærerne, politikerne, byråkratene, læreplan-makerne eller foreldrene. Så enkelt er det imidlertid ikke.

Ordet skole kommer opprinnelig fra det greske «scholé» som betyr «fritt rom». Det var et sted der man kunne tenke sammen med andre om verden, og om hva vi bør gjøre for å leve et godt og moralsk liv sammen med andre. Inskripsjonen over Apollontempelet i Delfi kan sies å sammenfatte de gamle grekernes danningsideal: Kjenn deg selv.

En slik forståelse ligger imidlertid langt fra utdanningens mål og hensikt slik den framstår i dagens utdanningsdebatt. Professor Ken Robinson påstår at skolen har utviklet seg til en industri uten entusiasme eller begeistring. Det frie rommet er så å si borte. I stedet medisineres barn for å passe inn i systemet, jamfør artikkelen «Skolene er syke - hva kan vi gjøre?» på forskning.no i mai.

I det følgende vil vi ta for oss tre dominerende forestillinger i dagens utdanningsdiskurs. De er alle høyst problematiske.

Forestilling 1: Utdanning skal forberede for framtida.

John Dewey, en av utdanningsforskningens mest siterte personer, hevder at utdanning er et mål i seg selv og at spørsmålet ikke er hvorvidt utdanning skal forberede elevene for framtida. Ifølge ham er utdanning vekst, og må ta utgangspunkt i nåtidens muligheter. Dette fordi vi ikke vet noen ting om framtida. En 80-åring i framtida vil garantert være helt annerledes enn en 80-åring i dag. Men hvordan, vet vi lite om. Da vi selv var elever, hørte vi ikke et kvekk om multimodale tekster. Når det gjelder digital kompetanse, var vi for dinosaurer å regne. Altså er det umulig å forutsi hva slags kompetanse den enkelte og samfunnet vil trenge i framtida. Utgangspunktet bør isteden være nåtiden. Da vil utdanning også framstå som mer relevant og interessant for elevene.

For Dewey var begrepet erfaring viktig. Skolen burde bidra til å gi elevene genuine erfaringer. Men det verste er hvis erfaringene elevene får på skolen frarøver dem lysten til å lære. Hvis denne trangen til å lære ødelegges i stedet for å intensiveres gjennom det vi gjør i skolen, så tar vi fra elevene en av de viktigste medfødte drivkreftene og evnene de har. Å snakke om utdanningens mål, når hver elevaktivitet er diktert av læreren eller skolens fag, er meningsløst - «nonsense» - skriver Dewey i Democracy and Education. Han mener foreldre og lærere ofte klager på at elevene ikke hører etter eller ikke forstår. Grunnen er at «it does not touch them; it does not enter into their concerns». Dette skrev han for nesten 100 år siden. Vi aner en direkte forbindelse til professor Ken Robinsons utdanningskritikk i dag.

Utdanning skal altså ikke primært forberede elever for framtida, men bevege dem og angå dem i livet her og nå.

Forestilling 2: Utdanning handler om å utvikle ferdigheter.

Følg oss på Twitter

Læreplanene for skolens ulike fag er revidert med tanke på at de grunnleggende ferdighetene lesing, skriving og regning samt muntlige og digitale ferdigheter i enda sterkere grad skal gjennomsyre alle fag. Hva risikerer vi å miste av syne med et slikt ferdighetsfokus?

For det første kan man fint utvikle svært gode ferdigheter på disse områdene, men likevel ikke ha kunnskap som gjør at man klarer å mestre livet, eller oppfylle sine forpliktelser som verdensborger. Eller langt verre: Man kan utvikle meget gode ferdigheter, men bruke dem på umoralske og destruktive måter.

For det andre gir ikke de nevnte grunnleggende ferdighetene nødvendigvis et språk egnet til å tenke i. Kanskje er (kritisk) tenkning den grunnleggende ferdigheten som ligger under alle de andre fem, men den er ikke eksplisitt løftet fram. Tenkning som selvrefleksjon er også en dimensjon her. Man kan ha gode grunnleggende ferdigheter, men likevel knekke når livet butter imot, fordi man ikke har fått oppøvd et språk å møte utfordringene med. Man er ikke trent i å reflektere over eget liv og eksistens sammen med andre.

For å klare oss godt som mennesker trenger vi dessuten et bevissthetsinnhold som kan bidra til at vi kan navigere i samfunnet, og utvikle oss til modne mennesker med evne til å handle med klokskap og visdom i praktiske, mellommenneskelige situasjoner. Det handler om å utvikle bevissthet og kunnskap om det å være menneske blant mennesker i verden, i fortid og nåtid, i ulike kulturelle kontekster.

Utdanning kan altså ikke ha et ensidig fokus på grunnleggende ferdigheter, men må ruste elever til å mestre livet og samlivet med andre.

Tony Burner. Vis mer

Forestilling 3: Alt elevene gjør skal kunne vurderes og måles.

De siste 10-15 åra har vært preget av et testregime uten sidestykke. Nasjonale og internasjonale prøver har mer eller mindre satt dagsorden for hva som skal foregå i klasserommene. Vi erfarer at det ikke er uvanlig med lærere som lurer på hvorfor de skal bruke tid på aktiviteter i timen som ikke skal vurderes, enten på en prøve eller til eksamen. Det smitter over på elevene: Hvis noe ikke skal testes, så er det ingen vits i å lære.

De praktisk-estetiske fagene er spesielt i fare her. Deres posisjon er marginalisert i skolen de siste 20 åra. Nylig var professor Ann Bamford i Norge for å kartlegge situasjonen for disse fagene. Hun kan dokumentere at arbeid med kreative fag øker intelligensen. Hun undrer seg over at alle gjerne vil ha mer av praktisk-estetiske fag, men at det stikk motsatte er i ferd med å skje. Fokuset på basisfag og de grunnleggende ferdighetene tar større og større del av plassen. Vi er redd det spontane og kreative blir borte i denne forestillingen om at alt skal kunne vurderes og måles. Elevenes handlingsrom og imaginære evner blir innsnevret.

Utdanning kan altså ikke handle ensidig om det som kan telles og måles, men må gi plass til det som utvikler skaperevne og kreativitet.

«Kveler resultatjaget skolens samfunnsoppdrag», spør tre rektorer retorisk i en kronikk i Dagbladet 27. august. De mener skolen svikter når det gjelder å gjøre elevene i stand til å mestre livene sine i vid forstand. Det er grunn til å tenke grundig gjennom hva utdanningens mål egentlig er.

Guro Hansen Helskog Vis mer